Lørdag
4.11.17 sitter jeg på en kaffebar & kikker gjennom Vårt Land,
havner på bokanmelderseksjonen. «Knallsterk roman om «det
norske»» lyser mot meg med
store bokstaver & jeg skrubber gjennom en anmeldelse som for
sikkerhets skyld forteller hvordan det går: en dødssynd - & dét
i denne blekka! Likevel blir jeg trigga av det siste avsnittet:
«Denne dystre romanen tegner et bilde av et fragmentert Oslo på
2000-tallet i full oppløsning. Ingen av de to (hovedpersonene, begge
norsk-somaliske gutter i slutten av tenårene, bosatt på Stovner)
kommer på innsiden av det norske. Og leseren sitter igjen like
forvirret som de to ungdommene: Hva er det å være norsk? Shakar gir
oss ingen svar, bare gode spørsmål. Jeg
har aldri lest en lignende roman
(min understrekning» Så jeg tenker: «Neivel? Dette må sjekkes ut
øyeblikkelig!» Så jeg stikker innom bokhandelen på vei hjem &
kjøper «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar & setter i gang
med den øyeblikkelig, selv om jeg veit hvordan det går: jeg vil
vite hvorfor det går som det går, skildringen av det!
Blir
ikke skuffet: dette er heftige saker & all skryten i alle mulige
medier er velfortjent!
Jeg
kunne stoppet her, sagt: «løp & kjøp!» & det som følger
er bare fotnoter for å gi mitt besyv... begynner selvsentrert
personlig, slik man skal være i dag, uansett hva man formidler: jeg
har selv bodd i Groruddalen i noen år, i en av høyblokkene på
Linderud, det er noen T-banestasjoner nedenfor Stovner. Kjenner jeg
noe igjen? Landskapsbeskrivelsene av Oslo & fragmenter av
dialekten, iallefall ett: «fitte» er fortsatt synonym for
«rasshøl». De sosiale komplikasjonene i dalen: på min tid var den
fortsatt kritthvit, men allerede delvis kriminell. På Veitvedt rett
ovenfor Linderud hadde man bosatt landssvikerne som sist slapp ut av
fengslene i masseproduserte Selvaagrønner, ment å vare bare noen
10-år. Som bygningsmaler ble jeg kollega av & venn med en av
sønnene demses & dermed delvis integrert i den beryktede
Veitvedtgjengen. En 17.mai jeg aldri glemmer: full fest på den
lokale kafeen & veldig respekt for nasjonalsangen, bare avbrutt
av at purken («bauersen» på den videreutviklede
Groruddalsdialekten) kom & arresterte en av oss fordi noen hadde
tystet om tyveri av en TV... Altså: Groruddalen ble plutselig et
kriminelt belastet område med ankomsten av nye landsmenn &
-kvinner? Nei.
Ikke
det at de 2 hovedpersonene er verdensmestre i den gebeten. Jamal
kjøper stoff - «keef» på dagens groruddalsdialekt – jevnt &
trutt med rygger tilbake for selv å bli pusher: «for lite flus i
forhold til innsatsen», men vi aner en moralsk overveining bak den
bråkjekke forklaringen. «Hvem forklarer han seg til?» spør
leseren av denne bloggen. «Henvender han seg direkte til leseren av
romanen?» Han henvender seg til Lars Bakken, seniorforsker ved NOVA,
som kjører prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i
Groruddalen». Den andre unge norsk-somalieren, Mo, blir dratt inn på
samme måten. Dermed får vi et metanivå i romanen, som ikke bare er
et genialt påfunn, men som også funker så det griner. Vekslingen
mellom Jamals muntlige innleste meldinger & Mos skrevne gir både
rytme & nødvendige avbrudd når vi trenger en pause fra en av
dem: de kommer begge under huden på oss. Samtidig kan vi aldri være
sikre på hva dem gidder å fortelle: på tampen av romanen betror
Jamal seg til Bakken: «...jeg hooker opp kæber noen ganger. Bare
jeg gidder ikke si det til deg hele tida, liksom.» Da har det gått
år siden forrige gang han snakket om dette temaet. Vi spør oss
selv: «Hva ellers har dem ikke brydd seg om å fortelle?» Garantert
mye: romanen som favner et tidsspenn på 5 år er bare på 430
lettleste sider. Virker lett & lettvint: et grundig kompositorisk
arbeid må ligge i bånn av det hele.
De
begynner å fortelle rett etter at dem har begynt i 2.klasse på
videregående. Noen tilbakeblikk før den ene dropper ut mens Mo, den
skoleflinkeste svartingen (unnskyld: det er slik han & hans like
blir vurdert & omtalt av verden rundt seg) Groruddalen har sett,
fortsetter ferden videre til Blindern. Jamal ender opp som grovt
utbytta bilvasker & sliter ut skuldrene i løpet av de neste
årene, lar hasjrusen dempe det verste. Blir han narkoman &
eventuelt hvorfor / hvorfor ikke? (les & finn ut!) I tillegg er
han oppdatert på hip-hop. Jeg har vært på konsert med en av
favorittene hans, Wu Tang. Ga meg ikke for mye, de var mer opptatt av
fest med fansen enn å formidle tinga sine til bakerst i lokalet. Fin
T-trøye å få kjøpt. Som jeg ga som bursdagspresang til ei jente
som var med å drive plassen konserten ble avholdt på & hvor jeg
hadde ei tavle jeg skreiv på & som jeg var på snørra etter &
som deretter sjekka opp en jevnaldrende fjott & heiv ut både meg
& tavla. Mo, på sin side, mangler denne musikalske &
tekstlige referansen.
Hva
mer er å si? At Carl I. Hagen, med god hjelp av Oddvar Steenstrøm i
TV2s Holmgang etter hvert klarer å demonisere det muslimske miljøet
i dalen. Et æresdrap & en besøkende imam som ikke skjelner
klart nok mellom indre & ytre jihad dytter i samme retning, slik
også 9th eleven gjør det. Hvordan takler våre 2 helter
dette? Igjen: les romanen & finn ut av det! For nå har jeg babla
nok om den & meg selv i tillegg, jeg blei bare så dratt inn i
det & mange flere berøringspunkter jeg holder kjeft om: når
bokas hovedpersoner klarer å filtrere hva dem blekker ut med, får
jeg følge deres eksempel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar