La meg begynne dette skriveriet med 2 boktitler: «Hva visste hjemmefronten?» (Marte Michelet på Gyldendal 2018): Om den kommende deportasjonen av de norske jødene til Auschwitz seinhøsten 1942. «Hva vet historikerne?» (Espen Søbye på Press 2021) Som dere allerede veit & som dere her får demonstrert: det ligger en mildt sagt frisk diskurs i den norske offentligheten mellom disse 2 titlene. Michelet oppsummerer det presist i sine «avsluttende kommentarer» i «Tilsvar», som hun for kort tid siden også fikk utgitt analogt, ikke bare digitalt, på Gyldendal denne sommeren 21, etter at Søbyes bok kom ut (som hun ikke rakk å lese): «De spørsmålene jeg stilte i Hva visste hjemmefronten hadde nok vært reist for lengst, dersom motstanden mot å erkjenne antisemittismens dype og sterke røtter i Norge hadde vært mindre seig. Jeg mener vi er på god vei når så godt som alle som uttaler seg i den pågående debatten – også kritikerne av meg og mine bøker – begynner med å erkjenne at det fantes antisemittiske strømninger også i motstandsbevegelsen. Det ville ha vært utenkelig for bare noen år siden» (side 222) Hvilken bok er det tilsvar til? «RAPPORT frå ein GJENNOMGANG av HVA VISSTE HJEMMEFRONTEN?» Av Elise.B.Bergren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (heretter, for lenge siden & i alle fora/medier forkortet til BBT) på Dreyer 2020.
Dermed er alle 4 bøkene jeg i større eller mindre grad vil skrive om her, nevnt. For å presentere konklusjonen med en gang for teksttrøtte: «Tilsvar» er strengt tatt tilstrekkelig for en oppdatering. Den går «Rapport» sin argumentasjon mot «Hva visste hjemmefronten» så kronologisk & grundig etter i sømmene, at leseren blir kjent med argumentasjonen & ikke minst: selve problemstillingen.
BBT kommer ikke godt ut av det, sett bort i fra kapitlet om «Fredriksens transport» som fikk berget et antall jøder over til Sverige. (Hvem tok seg betalt for det, hvor mye, uredelig?) Hovedpersonene blir frikjent for insinuasjonene Michelet opprinnelig kom med: hun har beklaget i lang tid & utdyper dette i «Tilsvar». Men utover dette? Står anklagene mot Hjemmefronten i sin helhet seg fortsatt altfor godt. Men Michelet er ikke først & fremst ute etter å rive ned statuer, for å bruke en aktuell trope, men: «Gjennom å dvele ved at så mange nordmenn så en annen vei under jødeutryddelsen kan vi forhåpentligvis oppnå en forhøyet etisk beredskap. Poenget er ikke å dømme de døde, men å skjerpe årvåkenheten hos oss, de levende. Kanskje er det også den mest meningsfylte måten å minnes ofrene på.»
Her er hun i overensstemmelse med kunstprosjektet «Contemporary Memory» («samtidig hukommelse) av Victor Lind. I en vandreutstilling produsert av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design fra januar 2008 & ut 2009, blir den presentert slik: «Utstillingen setter fokus på en rekke svært aktuelle, internasjonale samfunnsproblemer, som fremmed-frykt, rasisme og folkemord. Utfordringene er like aktuelle i dag som under siste verdenskrig og berører store mengder befolkningsgrupper verden over. Videoene bringer på bane spørsmål vedrørende skyld, fraskrivelse av ansvar og passivitet kontra humanitært engasjement. Samtidig stifter vi her bekjentskap med en mørk, og for mange ukjent, hendelse i norsk historie.» I fortsettelsen av dette, jeg siterer Wikipedia, drev Lind I årene 2008–2013 fram prosjektet «Dette er et fint sted». Prosjektet etablerte en ny minnepark i Oslo, for å hedre de som under krigen sto bak «Carl Fredriksens Transport»
Michelet er altså ikke den første som minnes norsk medvirkning til Holocaust (& hva som ble gjort for å motvirke). F.eks. poeten Jan Erik Vold har fungert som en offentlig samvittighet i mange år. I Dagsavisen 26.12.11 «En skamplett for norsk politi» lar han seg intervjue & går til frontalangrep: «I dag deltar blant andre kulturminister Hadia Tajik på minneseremoni ved havna i Oslo, der Donau la ut tidlig om morgenen 26. november 1942. Herfra ble 532 norske jøder deportert til Tyskland, mange av dem videre til Auschwitz. Rundt 300 norske politifolk deltok i aksjonen. / «Alle politimenn som var involvert i dette må jo vite at de gjorde noe kriminelt,» uttalte historiker Terje Emberland ved Holocaust-senteret til Dagsavisen lørdag. / Jan Erik Vold etterlyser politiets oppgjør med jødedeportasjonene både i Oslo og andre steder i Norge. «Jødedeportasjonene er en skamplett for politiet i Norge. At ikke norsk politi selv rydder opp i dette! Dette er det bare de selv som kan gjøre noe med, fastslår Vold. «Ennå er det ingen av de norske politifolkene som deltok i aksjonen som har stått fram og fortalt om hva de var med på. Ingen. Og rent statistisk lever noen av disse fremdeles. Det var 20-åringer med på deportasjonene som er 90 i dag. De må ha tenkt over hva de var med på, men deler ikke tankene med det norske folk» mener Jan Erik Vold»
Vi ser: politiets innsats under denne aksjonen er blitt behørig omtalt i over 10 år, noe offentligheten synes å ha vendt seg til, som den etter hvert mener er ok. Men når Michelet pirker i Hjemmefrontens manglende innsats i forbindelse med denne, blir det bråk. En verkebyll det blir stukket hull på? Iallefall en verketå det blir tråkket hardt på. Derfor de harde sparkene mot forfatteren.
La meg i denne forbindelsen trekke fram Michelets første behandling av tematikken: «Den største forbrytelsen», Gyldendal 2014. Jeg siterer fra forlagets vaskeseddel: «På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. ... Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.» Denne boka er nå filmatisert. Vi befinner oss fortsatt innenfor en nasjonal konsensus om det som skjedde.
Men så skjer det noe: mens hun fortsatt holder på med «Forbrytelsen», får Michelet en slitt & krøllete kopi av et brev fra historikeren Ragnar Ulstein til sosiologen Arvid Brodersen: «Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.» Der & da «hang det ikke på greip» for Michelet fordi «I alt jeg hadde lest om jødedeportasjonene fra Norge høsten 1942, ble det framhevet at aksjonen kom som lyn fra klar himmel.» Så «Jeg besluttet meg for å la dette dokumentet ligge.» Men «...da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.» Fra forordet til «Hva visste hjemmefronten» side 7-8. Deretter til sammen over 400 sider, inklusive fotnoter & referanse. & deretter: rabalderet.
Hva er den første feilen hun begår? At hun skriver som en journalist: hun produserer en medrivende beretning istedenfor å holde seg til en knusktørr kansellistil som illuderer etterrettelighet. Verre: hun presenterer 2 tyskere som helter, før den første skurken entrer scenen: Arvid Brodersen. Kort oppsummert: i løpet av boka broderer hun ut hvordan Brodersen, med sin fortid som høyreradikal, «setter seg på» sine tyske kontakter & forbeholder informasjonen de gir ham til få av sine nærmeste i Hjemmefronten. Denne inneholder ikke varslene de gir ham om de kommende aksjonene mot de norske jødene. BBT griper fatt i dette med fynd & klem: 1) Brodersens fortid (20-30-tallet) var ikke så ille som Michelet vil ha det til. 2) Varslene de tyske kontaktene kom med, var ikke konkrete nok. Disse reaksjonene avvises overbevisende i «Tilsvar».
Det eneste hun beklager, er omtalen av «Fredriksens transport» & dens hovedaktører. De jødiske flyktningene ble presset for penger, men aktørene i ovennevnte gruppe var ikke de mest aktive, tvert i mot: de gikk offentlig ut etter krigen & forlangte et grundig oppgjør med denne praksisen.
Gjenstår: en drøfting av hvordan det kunne ha seg at Hjemmefronten ikke satte «himmel & jord i bevegelse» for å få jødene over grensen til Sverige - i tide - uten å ta seg betalt for det. Her peker Michelet på grunnleggende antisemittiske strømninger i det norske samfunnet. Mer rabalder.
Her er vi nå. For den som tar seg tid: Espen Søbyes «Hva vet historikerne» (stiller seg på Michelets side, med unntak av kapitlet om «Fredriksens transport) er kostelig lesning, men ikke så gjennomført faglig historikerkritisk som den lover. & etter at «Tilsvar» kom ut... Michelet foretar et grundigere & bedre oppgjør: det som er felles for historikeren & journalisten er den grunnleggende holdningen til vedtatte sannheter: at de ikke behøver å være det. I tillegg til en etter beste evne kildekritikk & dette at man bør skaffe seg minst 3 uavhengige kilder, før man etabler noe som troverdig fakta. & det holder iallefall ikke med historikere som skriver av hverandre.
Jeg oppsummerer: Striden mellom Michelet & Søbye på den ene siden & BBT på den andre, med deres respektive støttespillere, er det beste som har skjedd norsk offentlighet på lenge. En ordentlig, knallhard ordkrig, som om de skulle befinne seg i Vest-Tyskland på 1980- & 90-tallet. Den er lesverdig, men først & fremst vesentlig for å forstå hvor vi befinner oss i forhold til vår hjemlige antisemittisme i dag. Mitt forslag er at vi sporenstreks opphever Stortingsvedtaket fra 1929 som forbyr sjektning/kosherslaktning & at f.eks. SV avvikler sitt landsmøtevedtatte forslag om å forby brit mila, omskjæring av guttebarn. Det kunne være en begynnelse.
