Torsdag 12.1.23 i Adresseavisen: Fartein Horgar med en kort, men overstrømmende anmeldelse av Lea Ypis «Fri. En oppvekst ved historiens ende.» 6 på terningen med overskriften «Fremragende og morsomt fra et land i kaos». 26 dager etter er boka innkjøpt & ferdiglest & jeg slutter meg til anmeldelsen & kunne ha avsluttet bloggen her, før den var påbegynt.
Problemet mitt er at jeg i min mørkerøde ungdom ble med på en organisert pilegrimsreise ned dit, med nyklippet, kort hår & i bukser uten sleng. Mens vi var der nede, ble dissidenter holdt innesperret & torturert. Noen av dem ble henrettet.
I 1990 går blendverket i oppløsning, i kjølvannet av østblokklandenes skjebne forøvrig. Som Albania liksom ikke tilhørte, trass i det ideologiske slektskapet. Men de gikk tom for politisk samforstand bortenfor de nære naboene: Kina endte til slutt også opp på deres versjon av historiens skraphaug. Deretter var det bare et tidsspørsmål... & når de ga seg over til den kapitalistiske fiendens ideologi, gjorde de det med hud & hår til den råeste versjonen av den, som gjorde dem til ofre for en aksjespekulativ boble 6 år seinere & når denne sprakk året etter: førte dem ut i åpen borgerkrig.
I årtiene som fulgte, «gikk det seg til» . I 2009 ble landet medlem av NATO & i juii i fjor ble det innledet samtaler med EU om medlemskap. Ledende i denne prosessen har vært & er en reformert & transformert utgave av det tidligere eneveldige kommunistpartiet.
Dermed er «alt sagt»? Fortsatt ikke for mitt vedkommende: historien om Albania har mange sider & en av dem ble utforsket & beskrevet i Nils Holmbergs «Albansk utfordring», hvor mørkerøde Holmberg hadde et poeng: Albanias kommunister samarbeidet med de jugoslaviske i kampen mot nazistene under 2.verdenskrig, med et løfte om at Kosovo – statlig underordnet Jugoslavia, men med overveiende albansk befolkning, ville bli (gjen)forent med (resten av) Albania etter krigen. Løftet ble ikke holdt & var nok hovedgrunnen til at albanerne deretter brøyt med jugoslavene & under mottoet «mine fienders fiende er min venn» etablerte Stalin som sin hovedallierte.
Vi gjør et tidsmessig sprang derfra til Balkankrigene på 1990-tallet, hvor Jugoslavia gikk i oppløsning, noe som kostet over 100 000 muslimske bosniere / bosnjaker livet, takket være serbisk blodtørst: det første holocaust i Europa etter 2.verdenskrig. På tampen av disse krigene reiv Kosovo seg løs fra Serbia. Men før serberne fikk gjennomført et folkemord på dem også, bombet NATO Beograd, noe som fikk serberne til å roe seg ned. Kosovo er dd. fortsatt en selvstendig stat, selv om de ennå ikke er gjenforent med resten av Albania.
Men hvor hadde alle pilegrimene fra 20 år tidligere gjort av seg, de som gaula i munnen på sine albanske verter at «Micecia garantia!» - noe sånt uansett rettskrivning, hvor oversettelsen til norsk er: «Vennskap forplikter!»? Jeg kommer i farten på 2 som fortsatt husket: meg selv, som i mellomtiden hadde brutt med AKP & den røde herligheten & endt opp som en økoanarkist som sto på barrikadene først for bosnjakene & nå kosovarene. Den andre: Jon Michelet, som på den tida var redaktør i Klassekampen. Mens serberne fortsatt truet kosovarene, skreiv jeg et engasjert leserbrev som tilhørende venstresiden, som bl.a. Dagbladet ikke tok inn. Michelet, som i sin tid hadde vært en av inspiratorene på et forberedende Albania-tur-møte, gjorde det, trass i innleggets åpne oppfordring til NATO om å gripe inn.
Vi hopper deretter over 20 år enda lengre fram i tid: til Russlands angrepskrig mot ukrainerne, samtidig som serberne nord i Kosovo igjen rasler med sablene med forventning om understøttelse fra Beograd. Alle som følger med i den norske samtidsdebatten, ser at AKPs arvinger / etterfølgere i dag har kastet vennskapet med albanerne over bord, i tillegg til at alt for mange av dem, i likhet med den tiltalte i Wessels «Hundemordet», vil at ukrainerne skal forsvare seg med halen istedenfor med tennene.
Så - hva vil det si å være fri? Ypis bok er en glitrende analytisk & medmenneskelig drøfting av problematikken. Det totalitære albanske regimet hadde på sin side en noe trangere definisjon av fri-het: statlig. Denne definisjonen er fortsatt aktuell.
1.mars kommer Ypi til Norge, i følge forlaget. De som måtte befinne seg i nærheten av begivenheten, anbefales på det varmeste å ta seg tid til å møte opp for å høre på henne.
