Aktuell gravlund!

Så klarte jeg akkurat å få lest ut Umberto Ecos meget lesverdige "Gravlunden i Praha" i løpet av høsten 2011 & i motsetning til en horribel omtale i Klassekampen lørdag 8.9.11: "Sukret pille" undertegnet Frode Johansen Riopelle & dette "lærde" slaktet fra Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1.07.11, digger jeg denne boka & jeg er selvsagt ikke den eneste: I LMD Norden samme måned kan vi lese en anmeldelse jeg slutter meg til. Tar det lang tid å lese disse anmeldelsene? Boka er på 521 sider, det tar tid å lese den også, så det går opp i opp.

Men er det da noe mer å si? Ja, for bare én av anmeldelsene er skrevet etter 22.7.11 & det er Riopelles, som ikke nevner denne datoen begivenheten med ett ord. "Godt jobba", ettersom romanen lykkes så godt med sitt forsett: å si noe vesentlig om rasistiske konspirasjonsteoriers genealogi, at den til de grader bidrar til å forklare forbrytelsen katastrofen tragedien som utspant seg her i Norge i fjor. Bare hvordan "helten" hovedpersonen kler seg opp foran et attentatforsøk ved romanens avslutning er Anders Behring Breivk opp av dage. Les f.eks. s 71 om jødenes hemmelige planer om å skaffe seg verdensherredømme: "...ved hjelp av ...bedrag...ville få alle regjeringer til å innvilge dem sivilt statsborgerskap, som de allerede var i ferd med å få i mange land, slik at de, når de så hadde fått de samme borgerrettigheter, ville kjøpe opp hus & eiendommer...(for til slutt) å gjøre seg til herre over verden på under ett århundre..." Noen som ikke kjenner igjen de islamofobes giftige retorikk? ... & før jeg får somla meg til å poste denne bloggen, forteller VG meg at Breivik, i likhet med romanens hovedperson, har livnært seg ved å forfalske dokumenter.

Viktig å merke seg: mange anmeldelser beskriver hovedpersonen, som vi får oppleve fra innsiden & dermed blir nødt til å leve oss inn i, som syk. Vel: han ekk'e såå syk, ikke verre enn at han klarer å dagbokskrive seg ut av den midlertidige "shizofrenien" han nettopp har påført seg selv & når vi mot slutten får oppleve hva som utløser denne, så framstår den som en akutt rasjonell reaksjon. I det hele tatt: gjennom det mesterlige grepet Eco foretar ved å tvinge oss til å se mesteparten med svindlerens /etteretningsagentens /morderens /antisemittens øyne, oppdager vi hvor lett vi selv kunne blitt som ham, bare forholdene ble "lagt til rette" for det.

Altså: denne boka er en nøkkelroman, et must. & for rimelig historie- & samtidsorienterte lesere: en sann svir. Ikke alt er like vellykket. Enkelte passasjer må en tvinge seg gjennom. & på ett område, når det gjelder hovedpersonens alter egos omgang med førstnevntes oppdragsgivere, mener jeg for mitt vedkommende at logikken svikter hos Eco. Men so what? Heller et overflødighetshorn av en vesentlig roman med "skjønnhetsfeil" enn noe dill hvor det ikke er mulig "å sette fingeren" på noe.

Oss taiganere imellom

Godt en gang i blandt å kunne anbefale et teaterstykke fordi det nærmer seg sitt eget "grensesnitt". La meg først få gi ordet til forhåndsomtalen, som trigga meg:

Hva binder menneskene i granskauen sammen? Finnes det fellestrekk utenom blanksprit, tele og høye beinspark? Eller er også dette bare myter?

I prosjektet ”KAZAK” drar NONcompany bokstavelig talt ut i granskauen. Nærmere bestemt legger de ut på en ekspedisjon gjennom store deler av taigaen, det store barskogbeltet som dekker deler av Norge, nesten hele Sverige og Finland, og store deler av Russland, Alaska og Canada.

”KAZAK: ekspedisjonen” er den første av tre forestillinger som bygger på denne reisen og materialet som er samlet underveis. Forestillingen er iscenesatt som et ”foredrag” om fellestrekk mellom naboer og sannheten om skogens folk. I virkeligheten tar kompaniet for seg letingen etter tilhørighet og den forvirringen som kan oppstå når man er midt i noe som er for stort til å se omfanget av.

Forventningene var altså store & de ble innfridd. For jeg er selv en taiganer: vokst opp ved granskau sørøst i Norge & nå bor jeg i utkanten av den samme skauen lenger nord. Det er når jeg går inn i denne skauen at jeg føler meg hjemme. At jeg får pusta ut, tatt meg inn. Ville KAZAK klare å utdype & drøfte denne følelsen av tilhørighet & felles identitet med taiganere lenger øst? Visst klarte de det! Bl.a. gjennom å koble et kortintervu med ei russisk jente & en norsk gutt, sistnevnte: "Jeg forbinder skogen med bjørn, selv om vi nesten ikke har noen igjen her i Norge!" Flere bjørner lenger øst & en klokere måte å forholde seg til dem på, selv om det nå arrangeres stadig flere jaktekspedisjoner for rovdyrmordlystne nordmenn der borte.

Mens forestillingen pågikk, tenkte jeg: "Her ligger mye arbeid bak & nå prøver de å dra noen generaliseringer ut av materialet!" Bekreftelse under timelange samtaler med 3 av aktørene etterpå: de har en måneds ekspedisjon med den transsibirske jernbanen bak seg, med diverse avstikkere & gikk sånn opp i det at de til slutt drukna i det - slik det skal være når man begir seg inn på noe sånt. Deretter tilbake til Norge for å reorientere seg & reflektere.

De plukket opp mye som ikke kom med i forestillingen. Bl.a. om amerikanske selskapers rovhogst av altfor store flater, noe som vil frigjøre metangass, en større trussel for klimaet enn CO 2. Men ennå gjenstår 2 forestillinger med bearbeidelse av materialet & uansett kan man ikke ta med "alt": man må fokusere for å få fram poenger framfor å la det flyte ut, si alt & dermed ingenting.

Når dette skrives & hvis dere rekker å lese det i tide: Forestillingen spilles siste gang på Teater Avantgarden søndag kl 19:00 & dere som bor i Bergen & Elverum må følge med, for etterhvert kommer den til dere! Blac Box i Oslo har derimot prestert å vende nesa i været for dette! Jeg foreslo alternativer for dem i den byen, som de kanskje følger opp - så dere olsoensere kan også være på tå hev - i tillegg til å gjøre en egeninnsats for å få sett den!