Filmen "Michael" var nøyaktig som forventet: 100 % "Michael Haneke-østerrisk", matcher forbildet til fingerspissene (& har fått en håndsrekning fra ham ifølge rulletexten): under huden på en pedofil eller la vær å se filmen - alt for mange lar være & dermed er den allerede tatt av i Trondheim. I de andre byene osv. i Norge? Hvis den fortsatt går, så... for som dere ser av innledningen: dette er noe dere værs'go har å få med dere.Hvorfor? Fordi den pedofile overgriperen blir skildret som hvermansen. "Monstrene" vi leser om i media er unntakene toppene av isfjellene, på samme måte som mer eller mindre "happy endings" på disse historiene også er det. På den ene siden er det ok at disse blir exponert, på den andre siden: overgrepshistoriene overgrepene kan bli fixert som pittoreske, når virkeligheten er at naboen next door din gode pliktoppfyllende kollega like gjerne kan være én av dem.
Kan vi sette vår lit til andre enn politiet for å få avslørt flere? Vi tenker på Alvdalssaken, hvor minst én sentral person i kommuneadminstrasjonen sviktet på det groveste: lojalitet med en av overgriperne - en venn - istedenfor med barna. Forøvrig blir også denne saken for pittoresk: vi kan lene oss tilbake & si: ja ja, så dette er Solans bakside, avsides som de bor... (saken forøvrig glimrende dekket i Adresseavisen).
Markus Schleinzer, regissøren av "Michael", setter imidlertid (det fordømte) skapet på plass én gang for alle, slik bare en stor kunstner kan: monstret har nyanser. Samtidig som han eller hun alltid er parat til å drepe deg på den ene eller andre måten. Jeg tar det for gitt at mange levende døde sleper seg rundt i verden uten særlig håp om gjenoppstandelse.
For dem som synes dette blir for grav alvorlig: se filmen sammen med noen venner, gå på en kaffelattebar etterpå & skravl vekk det verste ubehaget, i visshet om at dere har sett en 6-er.
