fredag 27. august 2010

Fotnoter i Gaza








Tirsdag 3.august 2010 kunne Adresseavisen melde at Cappelen Damm hadde latt Jens Røsåsen oversette Joe Sacco's "Footnotes in Gaza", ISBN 9780224071093 (Jonathan Cape, Random House Group, London) til norsk: "Fotnoter i Gaza".

Heder & ære til Cappelen Damm for dette! Selv kjøpte jeg den engelske originalversjonen etter å ha lest Øyvind Vågnes' omtale av den i Morgenbladet 27.november 2010. Jeg lar ham fortelle hva dette handler om:

"Dette er forteljinga
om fotnotane til ei sideforteljing til ein gløymt krig, skriv Joe Sacco på ei av dei første sidene av si nye teikneseriebok Footnotes in Gaza. Krigen han refererer til er Suez-krigen i 1956. Sideforteljinga dreier seg om åtaka og motåtaka i grenseområda der palestinsk gerilja kjempa mot israelske styrkar. Og fotnotane? Dei fell til botnen av historias sider, og har nok med å klamre seg fast der, for ikkje å falle av arket, skriv Sacco.

Fortida i nåtida. Han refererer til tapet av sivile liv i massakrane som fann stad på Gaza-stripen, i Khan Younis og Rafah, under dei første dagane av Israels okkupasjon den hausten. I løpet av knapt fire hundre sider vert desse brutale hendingane nitid sirkla inn, mot eit bakteppe som både tek lesaren tilbake til 1948, då massar av fordrivne palestinarar vart tvungne til å busetje seg i Gaza, og til vår eiga tids misere. Fleire stader i Footnotes in Gaza vert Sacco spurd om kvifor han vil lage ei bok om noko som skjedde i 1956, med alt som går føre seg i dagens Gaza. Eit vesentleg særpreg ved denne boka er imidlertid at ho handlar om fortida slik ho eksisterer i – og uavlateleg formar – nåtida, slik at desse må sjåast som uatskillelege."

Hva mener så Vågnes om boka? Bl.a. dette: "Ei bragd. ... Arbeidet bak er nærast ufatteleg i si utstrekning. I botnen ligg eit stort antal intervju med enkeltmenneske, som alle blir portretterte med ansikt, og dei som ønskjer det, med namn. Å samle dette komplekse materialet i ei narrativ framstilling er krevjande i seg sjølv, men å teikne det i bokform verkar uoverstigeleg, noko som gjer Footnotes in Gaza til ei stor bragd." & hvorfor er tegneserieformen spesielt egenet til å fortelle Saccos historie? Vågnes forklarer: "Kva kan teikningar bidra med her, som ikkje fotografisk dokumentasjon er betre eigna til? Eit svar finst i Saccos møte med Faris Barbakh, som var fjorten år då massakren i Khan Younis fann stad. Trass i portforbodet vart han sendt for å hente vatn, og Sacco og Abed følgjer han på ein spasertur der han peikar og viser korleis han kom over dei meir enn hundre av lika, framleis varme, strødde langs ein mur. I ruter som står til kvarandre ser vi den unge Faris’ traumatiske oppleving utspele seg, og den gamle Faris som står og minnest det som hende. For han gjentek dette seg kvar gong han spaserer gjennom kvartalet."

Her er ikke mye å legge til for Gamle Gaupe! Bare en rask skisse av kompleksiteten i Saccos arbeid:

1) En eminent tegneseriefortelling, både tegneteknisk (lar tegningene fortelle) & "rent fortellermessig", f.eks. vekslingen mellom fortellererns "nåtid" før han vender tilbake til gjenfortellingen av vitnenes historier.

2) Journalistisk fremfragende & i tilknytning til dette:

3) Historiefaglig holdbart! Han studerer skriftlig kildemateriale, snakker med mange vitner, for deretter å visualisere beretningene deres. & han snakker også med "den andre siden", f.eks. en israelsk offiser som var nært knyttet til hendelsene. Så -"subjektivt"? Jada. Men samtidig etterprøvbart! En faghistoriker jeg snakka med & som anbefalte meg boka jeg allerede hadde kjøpt, var blank i aua!

Trengs en advarsel mot boka? Ja: dette er en type tegneseriebok du ikke klarer å legge fra deg når du begynner på den. Setter du i gang om kvelden, har du f.eks. en søvnløs natt foran deg + en del av dagen derpå!


& så: en fotnote i denne boka: i "nåtid" opplever Saccos hvordan israelerne bulldoser palestinske hjem i Rafah. Ei amerikansk jente blir i den forbindelse bulldosa i hjel av israelerne, noe som naturlig nok utløser rå sorg blant amerikanerne & andre "hvite" i området som kjenner henne. Sacco ironiserer litt over denne spesielt sterke reaksjonen over en drept ikke-palestiner. Men i dag - når jeg forteller dere lesere at hun het Rachel Corrie? Nettopp: navnet på den irske solidaritetsbåten med varer til Gazastripen i sommer, for å bidra til å bryte Israels umenneskelige blokade av Gazastripen & som fulgte rett i kjøvannet av båten hvor tyrkiske aktivister blei myrda! Fotnoten i Saccos bok er blitt det vesentlige hovedoppslaget denne sommeren! Det aner meg at Sacco vil være den første til å applaudere denne "historiens ironiske kommentar"til verket hans, som er alt annet enn akkurat det!

Vel: nok skryt? På tide å la BBC levere en drøfting av boka, men før dèt en repetisjon: Cappelen Damm fortjener så mange kjøpere av den norske oversettelsen som mulig. Men: dersom formatet er som på deres forøvrig - igjen prisverdige - utgivelse av Nick Abadzis rørende fortelling om Laika, kjøteren som blei ofra i romkappløpet mellom Sovjetunionen & USA på slutten av 1950-tallet: 16 ganger 22 cm, så blei dette i minste laget for Gamle Gaupes skrantende øyne, han sleit med å lese tekstinga. Derimot er den engelske originalutgaven til Fotnoter i Gaza i formatet 20 ganger 28 cm, altså bedre for "synshemma". Et forbehold: jeg aner ikke hvilket format det norske forlaget har gitt ut boka i, ta med tommestokken til nærmeste bokhandel & finn det ut! Uansett ei bok for ei søvnløs natt & nå: "verdens mest saklige TV-kanal"s på-den-ene-&-den-andre-siden-drøfting:

onsdag 11. august 2010

Minkpels i aksjon

Mandag 9.8.10 hadde TV2 nedenstående oppslag på nettstedet sitt - & denne er jo råsøt! Far & datter får seg tydeligvis en opplevelse de ikke ville gå glipp av - noe de lattermilde beskrivelsene av fisketyven tyder på.

TV2 prøver å bringe alvor inn i oppslaget ved å fortelle av minken er svartelistet. Selv er jeg "antirasistisk økoanarkist" i slike spørsmål, enten det dreier seg om rømt mink - vel fortjent frihet, så skulle de ikke få nyte den? - eller mårhunden, når den først har tasset på egne poter østfra & helt hit - se min første blogg på LIVE SPACE "Fortsatt noen liv igjen (hvor mange?)", som dere finner øverst på min bloggliste. Tittel: "LA MÅRHUNDEN LEVE" under kategorien Dyre-natur-miljøvern.

Men denne saken har også et annet poeng, som TV2 mister: Minken er fortsatt et pelsdyr som holdes i bur! Men se hvordan minken oppfører seg når den får være fri: både livlig & livskraftig! Så til de grader at den sjarmerer far & datter i senk, selv om den stjæler fisken fra dem! Tenk om denne herlige røveren i steden skulle vansmekte i et trangt bur, for deretter å bli elektrifisert, slik skjebnen fortsatt er for altfor mange av dens artsfrender i Skandinavia, viser til et ferskt oppslag fra Sveriges radios nettside! Her er det bare mulig å konkludere: Forby pels! Legg ned pelsfarmene i Sverige!

Nedenfor følger nå oppslaget fra TV2 & deretter oppslaget fra Sveriges radio:

Siri (16) i nærkamp med sulten mink

– Vi var nok like sta begge to der vi stod og dro i hver vår ende av fiskesporen, forteller Siri Olsen fra Saltstraumen. Se de utrolige bildene.

Del med andre:

Sist søndag var Siri Olsen (16) og pappa Kjell på fisketur i Saltstraumen. Etter en stund hadde vi dratt opp rundt en 12-13 småsei som vi skulle hjem for å steike.

Her piler den glupske tjuvradden avgåre med fangsten.Her piler den glupske tjuvradden avgåre med fangsten. Foto: PRIVAT

Idet vi skulle til å gjøre opp fisken, dukker den lille rakkeren opp, forteller Siri Olsen til TV 2 Nyhetene.

Sulten tyv

– Før vi viste ordet av det, hadde tjuvradden festet de sylskarpe tennene i en av fiskene. Han snudde rumpa til og pilte mot ei steinrøys lik ved for å kose seg med fangsten, tenkte vi.

Men nei da. Etter noen sekunder kom han tilbake, klar for å forsyne seg av fangsten igjen.

Se flere bilder fra den utrolige fisketuren øverst i artikkelen

– Pappa stod og skar filet av seiene og vi kastet restene av fiskene mot minken.

– Den ble mer og mer nærgående, og til slutt holdt vi i hver vår ende, forteller Siri.

– Vi var vel like sta begge to. Jeg holdt i den ene enden av fiskesporen og minken i den andre. Til slutt sto han kun på bakbeina i et forsøk på å tilkjempe seg fangsten, sier hun.

Kjell Olsen fra Saltstraumen fikk et nærmøtet han sjeldent vil glemme.Kjell Olsen fra Saltstraumen fikk et nærmøtet han sjeldent vil glemme. Foto: PRIVAT

Sint mink

Etter hvert ble minken så hissig at han begynte å frese mot meg og pappa.

– Han ville nok ha fangsten for seg selv, sier pappa Kjell Olsen til TV 2 nyhetene.

– Ble du redd, Siri?

– Jeg må nok innrømme at ble litt småbekymret og redd da han begynte å fres mot meg, forklarer Siri.

– Jeg er fra Saltstraumen og har fisket mye her i verdens sterkeste malstrøm, men jeg har aldri opplevd maken, sier pappa Kjell Olsen.

Han fotograferte flittig mens den lille tjuvradden forsynte seg av fangsten.

Virket minken tam?

– Nei, det vil jeg nok ikke si. Han var vel veldig klar for litt blodfersk småsei tenker jeg, og han var mer opptatt av fisken enn av oss tror jeg, humrer pappa Kjell.

Redd mennesker

– Det stod en tysk turist like ved oss, også der forsvant deler av fangsten i gapet på den glupske tjuvradden, forteller de to.

Mink er vanligvis ganske redd for mennesker, og den er veldig vanskelig å studere på nært hold. Den pleier å gjemme seg bort så snart den har sett et menneske.

Rovdyret forsyner seg med fugleegg, fugleunger og mus. Fisk står også høyt oppe på listen over favorittmåltider.

Svartelistet

Minken er en nysgjerrig skapning som bor i ei steinrøys eller en molo. Arten ble innført til Norge i 1927 og er uønsket her i landet. Derfor står den glupske lystmorderen på norske svartelister.

– Har du sett denne karen tidligere i Saltstraumen, Siri?

– Jeg har sett den i fjæra tidligere, men jeg hadde ikke trodd at den ville komme så nære oss.

– Dette blir en god, men sann fiskehistorie å fortelle videre, sier Siri Olsen.

Pappa Kjell nikker samtykkende.

Se bilder fra den utrolige fisketuren øverst i artikkelen

"Minkuppfödning hör inte hemma i ett civiliserat land"

Minkar som åt på kadaver, skadade djur och ett rubbat beteende hos 85 procent av individerna. Enligt organisationen Djurrättsalliansen, som har besökt en femtedel av de svenska minkfarmerna under 2009 och 2010, är vanvården utbredd. Det rapporterar bland andra P1 Morgon idag.

Lyssnaren Per-Inge Olsson i Transjö är en av flera inringare som upprörs över avslöjandet.
"Hur kan människor bete sig på detta sättet?""Hur kan människor bete sig på detta sättet?" (2:50)
Per-Inge Olsson, Transjö, är upprörd över bilder på hur minkar på svenska pälsfarmer behandlas och mår. Han tycker inte att minkuppfödning hör hemma i ett civiliserat land, och att kontrollen inte är tillräcklig.
Lägg till i spelkö Spara som favoritklipp Digg Del.icio.us Poddradio Öppna i spelaren


Ska minkuppfödningen förbjudas?
Visa resultat