Ærede leser: du har sikkert også opplevd en mail som dette:Hei,
Takk for innsendt debattinnlegg. Klassekampen mottar svært mange bidrag i løpet av en dag og må prioritere hardt mellom disse. Vi må dessverre takke nei til innlegget ditt, men håper du vil sende nye bidrag ved en senere anledning.
Beste hilsen,
Velaug Hobbelstad Sælid
kronikk- og debattredaktør (fung.)
KLASSEKAMPEN
& det er sikkert én av grunnene til at du også har opprettet en egen blogg for iallefall å på publisert det refuserte til noen...
Så spør man seg: "Kanskje innlegget rett & slett var for dårlig?" I dette tilfellet er svaret: "Godt mulig!" Jeg er klar over at dette ikke er "all verden", men i & med at jeg tross alt sendte det fra meg, biter jeg tenna sammen & håper ikke alt for mange leser det ;) & her kommer "mesterverket" som er en reaksjon på noe Walid al-Kubaisi har skrevet, derfor bildet øverst i bloggen:;
Om sammenhengen mellom tale- og andre handlinger.
I artikkelen Tanker er ikke straffbare under vignetten Med andre ord i Klassekampen lørdag 7.1.12 hevder Walid al-Kubaisi at «det fins en lang avstand mellom tanke, ord og handling. I Norges offentlighet og debattklima virker det som om skillet mellom tanke og handling er fraværende...» Utgangspunktet er den mulige sammenhengen mellom Anders Behring Breiviks hatkriminalitet 22.7.11 på den ene siden og andres talehandlinger på den andre.
La oss først slå fast at å tenke og snakke er 2 forskjellige aktiviteter. Dette var f.eks. Kant, som Kubaisi viser til, innom når han skrev at du er alltid fri til å tenke nøyaktig det du vil under alle omstendigheter. Det blir noe annet når du ytrer deg.
For det andre: Er Kubaisi klar på / tar han innover seg eller fornekter han / feier under teppet enhver sammenheng mellom tale -(skrift!)-handlinger og «fysiske» handlinger? Det enkleste eksemplet er ordren: «Gjør det og det!» som alle skjønner vil resultere i handlinger fra en underordnet eller reaksjoner fra en overordnet dersom ordren ikke følges. På samme måten med forbud: underforstått reaksjoner dersom forbudet ikke følges.
La oss mildne eksemplet: anmodninger anbefalinger osv... som ofte følges dersom den tale- /skrivehandlende har tilstrekkelig legitimitet / autoritet hos mottakeren av ordene, gjerne etter indre drøfting: «Skal jeg følge anbefalingen /anmodningen og hvorfor? osv...» Poenget her er at det fullstendig skarpe skillet mellom anmodningen og ordren ikke finnes: overgangen mellom disse typene tale- skrivehandlinger er glidende. En av grunnene til dette er selvsagt at ordrer ofte leveres i form av anbefalinger. Men selv når situasjonen ikke er så ekstrem, må vi innrømme at overgangen mellom ordrer / anbefalinger er glidende. Et relativt uskyldig eksempel på dette ser vi når ernæringseksperter krangler om hva slags kosthold som gir lavest helserisiko. Temperaturen i debatten skyldes at folk lytter til de forskjellige ekspertenes råd og omsetter dem i aktive handlinger hva de kjøper spiser... Reklamen bygger på det samme prinsippet: En pent innpakket, ofte «morsom» anbefaling om å kjøpe det og det produktet. Hadde ikke disse anbefalingene virket, hadde ikke vareprodusentene brukt penger på dem.
Så langt, så innlysende, eller? Og i så fall: hvorfor skulle ikke det samme gjelde innenfor f.eks. politiske sammenhenger? Om noen f.eks. skriver: «Muslimene bør fordrives fra vår vestlige hemisfære før de tar over makten og de politikerne som er ansvarlige for at de slipper inn, er landsforrædere og bør behandles deretter!» ...noe (ikke spesifikt referert) i den retningen... , bør ikke dette ses på som anbefalinger? Og om noen tar disse på alvor og realiserer dem, har det ikke oppstått en klar sammenheng mellom anbefalinger og handlinger også i dette tilfellet?
Dette er hva debatten om f.eks. Fjordmans ansvar for 22.7.11 handler om. Han har iallefall et klart moralsk medansvar for hva som skjedde. Men strafferettslig? Han har åpenlyst ikke beordret Behring Breivik: «Gjør det!» Derfor har politiet kalt ham inn til avhør i saken, uten å sikte ham for medvirkning.
Hva så med andre deltakere i den offentlige debatten, det være seg på nettsteder, i aviser radio på møter...: skal man la være å forholde seg til dette? La være å påpeke at uttrykte tanker ideer anbefalinger kan forårsake f.eks. hatkriminalitet? Og at slike tanker ideer derfor bør bekjempes, uten at man av den grunn blir stemplet som totalitær?
La oss deretter gå ett skritt videre: mange islamofobe ideer kommer til uttrykk i den offentlige debatten uten anbefalinger som påheng. Man uttrykker misbilligelse uten å komme med forslag til «løsninger» på det man ser på som en mulig fare osv... Da får man tåle motbør også i denne sammenhengen: tåle å høre om konsekvensene av hva som skjer dersom uttrykte synspunkter følges opp av «løsningsforslag». Og selvsagt er man fri til å uttrykke ubehag ved en slik konfrontasjon osv... Men i denne sammenhengen å utrope seg selv til ytringsfrihetens ridder i kamp mot totalitære krefter er muligens noe upassende.
Knut Erik Strand
cand.philol. i filosofi
