Lørdag
1.oktober på stamcafèen blar jeg som vanlig gjennom Klassekampens
litteraturbilag: tradisjoner er til for å overholdes &
innimellom dukker det jo opp noe... spesielt når Katja Schjerven
Mollerin,... så jeg leser hva hun har klora ned. Selv om det handler
om Vigdis Hjort, en kulturpersonlighet jeg så langt har holdt på
armlengders avstand: hennes overrabiate i strupen på Kjartan
Fløgstad i debatten om Édouard Louis' «Farvel til Eddy
Bellegueule»
selv
om hun innrømmer «jeg har ikke lest Louis’ bok.» (Morgenbladet
13.5.16) Folk som går inn i utskjellende polemikk på åpenlyst
mangelfullt grunnlag, vel... & da hadde jeg henne allerede «i
kikkerten» etter at hun stilte opp som 2. underskriver (etter Jo
Eggen) på et støtteopprop for Miloseviceulogisten Peter Handke,
etter at Ibsenpristildelingen til den østerriske dramatikeren fikk
hard medfart av bl.a. av poeten (& dramatikeren) Øyvind Berg.
Mollerin var en av de få i den norske teatralske-litterære
andedammen som entydig & artikulert stilte seg på Berg sin side
& nå skreiv alstå hun
noe om Hjort!
Måtte selvsagt leses! Viser seg: Mollerin følger Hjorts
forfatterskap
tett & positivt & skiller det altså fra hennes framtreden i
media forøvrig & her handlet det om den siste romanen hennes,
som hadde kommet under voldsomt angrep fra Aftenposten med
litteraturanmelderen Ingunn Økland i spissen: «Er det indirekte sin
egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?» & «dette
er en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere
incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både
forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig
person.» (10.9.16) Hvoretter Aftenposten følger opp dette sporet
med samme skribent 27. samme måned: «Litteraturen er på villspor
...Forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter. Det gir
en tvilsom litteratur og en unnvikende litteraturkritikk.» osv...
etter at f.eks. en viss Knausgård har utgytt seg over hvor mange
sider i hvor mange bøker som jeg ikke har lest & som har blitt
rost opp i skyene av en samlet kritikerstand. Men nå snur vinden
plutselig & brått & Mollerin undres: «er det, i det
skjulte, i det uuttalte ... en debatt om overgrep? Jeg spør fordi
det er forvirrende å være vitne til en så aggresiv dekning, når
man ikke helt får tak på hvor aggresjonen kommer fra.» Kommer med
et forslag til svar på slutten av artikkelen: «Er det slik at
journalistene på denne saken, i likhet med familien i boka, har
vanskelig for å tro at det går an å fortrenge overgrep, glemme noe
så voldsomt; vanskelig for å tro at det likevel kan prege en;
vanskelig for å tro at man gradvis kan huske? / I virkeligheten er
dette fenomenet ganske vanlig. Det finnes utallige historier om det,
mange av dem samlet i Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke
før du tror det», og det finnes forskning på det. Kanskje er det
denne diskusjon vi nå heller burde ta?»
Boka
til Thorkildsen leste jeg ferdig 25.10. i fjor ... så «nå får jeg
vel ta fatt i fortsettelsen?» Tirsdag 4.10. bare 3 dager «etter
Mollerin», har jeg kjøpt romanen til Hjort & begynt å lese
den. 26.10. har jeg lest ferdig & det er raskt skrubba for mitt
vedkommende. & at jeg deretter bruker tid på å drøfte den,
betyr at den er verdt det.
Men
er det mulig for en person som er så åpenlyst på jordet hva angår
borgerkrigene på Balkan på 90-tallet at hun tar på seg
beskytterrollen for selveste Handke, å skrive noe som i noen som
helst sammenheng kan kalles sant, f.eks. hva angår essensen av den &
den problemstillingen? Åpenlyst, for behandlingen av
incestproblematikken er bra & kunne vært bedre om de handske
kjepphestene hadde fått stå på stallen. La oss gå nærmere inn på
dette: allerede på side 36 introduserer hun oss for hovedpersonen
Bergljots kloke rådgiver & venn Bo Schjerven. Hvis vi går med
på at det er noe av Hjort selv i Bergljot, er det for mitt
vedkommende naturlig å anta at Jo Eggen i samme utstrekning er
modell for Schjerven. På side 161-2, altså midt i romanen, kjøper
ikke Schjerven de norske avisenes dekning av krigene på Balkan.
Leser alle mulige utenlandske aviser i steden for å finne ut hva som
egentlig...
«Bos blikk var skeivt. Bo så det fra en annen side. Bo sa ikke
bare: Dette er sant. Men spurte: Hva annet er sant?» Sant nok: jeg
leste selv utenlandsk, Economist & Spiegel, for å få helheten i
det folkemordet serberne utsatte bosnjakene for. De norske avisene så
delvis hva som skjedde, men kviet seg for det fulle alvoret.
Schjerven, derimot, ser ut til å ville se det fra serbernes vinkel
også, altså fra overgripernes. Dermed oppstår et logisk kræsj,
når bokas hovedtema er en incesthistorie mange i familien nekter å
tro på: dersom denne historien har samme sannhetsgehalt som
serbernes propaganda, videreført av Jo Eggen i årene etterpå som
historisk revisjonisme, vil det være en fristende retorisk øvelse
for romanens arge kritikere å si: «Da er også incesthistorien til
hovedpersonen reinhekla tøv!»
For
de benytter seg av anledningen så snart den byr seg: I Aftenposten
18.10. går litteraturviteren Ola H. Hegdal i strupen på romanen via
dens bruk av filmen «Festen» som referanse: «Historien bak Festen
er et falsum. En reporter fant etter noen år innringeren med den
tragiske bakgrunnen, som ganske snart måtte innrømme at alt var
oppspinn ....
Så hvordan stiller det seg med Bergljot? Ut ifra opplysningene vi
har i romanen vil jeg si at det klart mest sannsynlige er at
Bergljot, med sin dikteriske fantasi, har innbilt seg overgrepene i
barndommen.» Mer skal det ikke til. Hegdal ironiserer:
«...selvsagt
gjør det vondt å gi slipp på den deilige stereotypien om rikmannen
som forgriper seg på sine barn.»
Men
«den stereotypien» ga man slipp på for snart 10 år siden. Vinden
har snudd: enda en gang er boomerangsak-advokaten (som sørget for
frifinnelser etter gjenopptagelser av incestsaker) blitt helten i den
allment godtatte fortellingen. I en annen skikkelse: den
universitetsansatte psykologen som slår i bordet med teorien om
falske minner. Med så stor suksess, bæcket opp av monopollokalavisa
i byen han opererer i, at et fungerende terapitilbud rett uttafor
denne byen mister godkjennelsen & legges ned. Virkeligheten dags
dato. For incest var
på moten fra 2003 & 3 år framover: dagsseminaret «Faen
heller!» trakk hver høst stadig større publikum, til de grader at
ofrene selv druknet i mengden. Før vinden dreide 180 grader igjen &
f.eks. selvmordsproblematikken ble historiene om de stakkars
etterlatte... smørt utover i nevnte lokalavis med så stor dyktighet
at den vant en pris for det.
At
Hjort får Aftenposten rett i fleisen understreker dette poenget.
Dessverre
flere uheldige referanser som undergraver de dypere sannhetene
romanen formidler. & her kommer en mer flisespikkende innvending
i tilknytning til dette: Bergljot har doktorgraden om tysk teater &
er redaktør for et tidsskrift om nettopp teater. Da er det fra
flisespikkerens synspunkt merkelig at de eneste 2 dramatikerenavnene
som dukker opp er østerriske, Handke & Jelinek & ikke f.eks.
Botho Strauß. & som tidsskriftsredaktør burde hun f.eks. ha
fått med seg Grusomhetens teaters oppsetning januar 2001 «Alaska»,
som «er basert på tekstene til Danielle Sarréra (1932-1949). Etter
Sarréras selvmord ble det i hennes leilighet på Montmartre funnet
tre skrivehefter som inneholdt fire korte prosastykker. Tekstene skal
være sterkt selvbiografiske. Incest og død er hovedstikkordene.»
Akkompagnert av bandet When, ligger hun i senga si & drømmer om
at en ridder skal redde henne. Han dukker opp & blir tatt i mot
med åpne armer, hvoretter han voldtar henne. Gang på gang. Lars
Øynos grusomhetsteaterrepetisjoner har aldri fungert så godt som
her: sterkt teater med utgangspunkt i en historie ingen har
falsifisert. Som ingen Aftenpostenridder vil klare å stikke hull på
med sin lansepenn. At en glimrende norsk film, «Himmelfall» om
nøyaktig samme tema ble vist på kinoene høsten 2002... vel: vi er
tilbake i fiksjonen, men burde åpenbart vært med i referansene til
teater- (& dermed til en viss grad / forhåpentligvis film-)
kyndige Bergljot. & den siste filmen er tematisk sann: hva gjør
faren med datteren han har forgrepet seg på? Sperrer henne inne på
et sinnsykehus, dersom han klarer det.
Vi
har altså kommet tilbake til spørsmålet om tematisk
sannhet. & obs.: spørsmålet om Bergljot bærer selvbiografiske
trekk til Hjort fordamper. Tematikken behandles på en måte som ikke
bare drøfter et enkelttilfelle: det som skrives kan angå flere, det
sier noe sant om mekanismene rundt incest & konsekvensene av det.
Romanen stiger ut av seg selv & blir allmenngyldig.
La
oss begynne med spørsmålet om fortrengning: at det skal være mulig
helt & fullstendig å glemme noe du er blitt utsatt for i
førskolealder. «Umulig» sier kritikerstanden & «iallefall
ikke hjulpet av freudiansk psykoterapi!» Vel: hovedpersonen får gå
til en sånn hjernevasker 4
ganger i uka!
Så lenge det er nødvendig! Hvis ikke fortrengte minner dukker opp /
blir verifisert med en sånn sørvis som ikke lenger er tilgjengelig
– det sosialt funksjonelle / sammenblandingen av diverse
terapiskoler i behandlingen er blitt regelen, med psykofysisk terapi
som et ideologiinfisert tilleggstilbud – hva da? «4 ganger i uka
for å sementere falske minner!» Men slike minner er så ubehagelige
at ingen frivillig går til anskaffelse av dem, selv ikke for å
bortforklare mislykkede liv. Dessuten er de farlige: Artikulerer du
dem, kan du risikere at familien sperrer deg inne på et passende
sted, som i «Himmelfall», eller du mister den, som i Hjorts roman:
Når Bergjljot ringer Støttesenteret mot incest får hun høre at
nittini prosent av dem som konfronterer familien, mister den.
Slike
minner kan også være så farlige at incestofferet vil se på seg
selv som en akutt trussel: har han eller hun ikke tilstrekkelig med
folk rundt seg som haun kan ringe når som helst på døgnet, kan de
bli umulige å bære på, slik at selvmordet ender opp som en
rasjonell utvei. Dette blir ett av spenningsmomentene i romanen: når
Bergljot vaser rundt aleine på en strand i San Sebastian etter
nettopp å ha konfrontert familien med det forutsagte resultatet, hva
vil skje på de neste sidene?
Mer
angst: hva om offeret viderefører overgrepene mot sine egne barn? Vi
snakker om opfer-täter-problematikken & igjen sklir romanen ut
med en uheldig referanse formidlet av Schjerven: Holocaust blir ikke
videreført av apartheidstaten Israel overfor palestinerne: var et
kolonialistisk prosjekt allerede før 2.verdenskrig med USAs
behandling av indianerne & Sør-Afrikas av sine
innfødte som forbilde. & fortrengningen av palestinerne med
hjelp av bl.a. settlements & daglig terror: etnisk rensing, men
på et lavbluss som verken kan eller skal sammenlignes med
masseutryddelsen av jødene. Protestere mot det, men ikke overdrive
retorikken, fordi denne slår tilbake mot palestinavennene som
benytter den. Eller svekker en romans sannhetsgehalt i beskrivelsen
av et fenomen.
Men
fordi romanen er gnistrende god hver gang den behandler selve
tematikken, redder den seg opp av denne grøfta også. Utrolig nok
med hjelp av Schjervens / Jo Eggens motdebattant om Balkankrigene,
Jon Arne Vetlesen! Han får slippe til på side 230: den ene søsteren
til Bergljot skriver at det er på tide å forsones, selv om hun ikke
tror på incesthistorien. Bergljot minner seg selv øyeblikkelig om
at «...Vetlesen har sagt at svakheten ved sannhetskommisjonene,
forsoningsprosessene etter krigene, er at de i regelen krever like
mye av ofrene som av bøddelen, at det er en urettferdighet i det.»
Tematikken blir tatt opp på side 140 sider, helt mot slutten, &
blir konkludert & er aleine verdt lesningen av hele romanen.
Som
altså kunne vært så
mye bedre hvis den hadde blitt skrevet om strøket i utvidet ørten
ganger... Men når hadde den da blitt ferdigstilt for utgivelse? Når
det er nå
den ekle vinden som bagatelliserer, sykelig- & mistenkeliggjør
incestofrene, blåser som sterkest? Når det er nå
Aftenposten går berserk når noen våger seg avgårde i motsatt
retning?
