Om prinsessers korte liv på teateret

                               


Gamle Gaupe har bodd for lenge i Trøndelag & så trææg som han har blitt, hvordan skal han klare seg når en jeger kommer for tett på & vil skyte ham? Eller når han oppdager at Pirsessedrama av Elfriede Jelinek allerede tas av plakaten på Trøndelag Teater 29. september (bare én måneds spilletid)? Som et apropos i et stykke som åpner med at Døden plaffer ned det han finner av skogens ville dyr før han også henretter Snøhvit...

Det første Gamle Gaupe gjør er å kopiere en plakat for det opprinnelige stykket "Der Tod und das Mädchen" fordi det er for vanskelig å få has på et bilde fra Trøndelag Teater, de unnflyr forsøkene... for deretter å slå fast at Schubert, som stykkets originaltittel spiller på, er utelatt som referanse. 2 av 5 "episoder", som inkluderer Sylvia Plath, er fraværende. Hva har vi tilbake? Rå, filosofisk & underholdende radbrekking av 2 Grimm-eventyr, det andre er Tornerose. Som følges  av en traurig laaang monolog med Jackei Kennedy Onassis. Første reaksjon: "Knurr: når Trøndelag Teater endelig setter opp et stykke av Jelinek, er det et som er utdatert!"

Heldigvis postet jeg ikke dette grinebiteriet. Før jeg fikk med meg en opplysning i en ellers lunken anmeldelse i Klassekampen: stykket er bare 10 år gammelt! Hele den enerverende regla om John F. Kennedys utroskap med Marilyn Monroe, hele den hypen som jeg er luta lei av... & dermed stopper jeg opp & møter meg selv i døra: "Hvordan kan jeg være lei av Monroe-hypen, hvis jeg ikke - sånn rent tilfeldig & en passant - har lest altfor mye om den?" Den selvkritiske refleksjonen er i gang: "& behandlingen av Jackie som ei skurefille bak presidentekteparfasaden, er dette utdatert materiale i vår oppnådde likestillingstid?"  Jeg svarer meg selv: "Vel: fortsatt utøver (norske) menn vold mot ektefellene sine i .... grad, fortsatt kan en stortingspolitiker dra på pornotur til et østeuropeisk land & beholde plassen..."

"Hurpa" Jelinek har fått meg dit hun vil! F...! Kan jeg annet enn å anbefale stykket? Hun har vridd armen bak ryggen på meg & tvinger meg til å gjøre det ;) Så kom dere avgårde mens det ennå er tid!

Fortsatt avantgarde!

                                                  

                             




3 britiske samtidskunstnere på Galleri Ismene, men bare fram til 7.oktober! Derfor haster det med denne bloggen, slik at folk i nærområdet får med seg utstillingen - & dermed har jeg alibiet i orden for å blogge "fort & gæli", skisseaktig. For geografisk plassering ( i Trondheim!) & åpningstider: logg dere inn på www.ismene.no & hvorfor "skal" dere deretter ta  turen dit?

Fordi dere kanskje - i likhet med meg - vil ha utbytte av det: & forlate galleriet entusisatisk & noe mer opplyst. Selv konsentrerte jeg meg om 2 av de 3: Tracey Emin & Gary Hume. Dvs: jeg satte meg ned & så begge videoene deres i sin helthet. Adresseavisens anmelder Solveig Lønmo: "Det vises filmer også om Emin og Hume, i og for seg et pedagogisk tilskudd til helheten, men likevel litt overforklarende: "dette er berømte kunstnere altså!"  Så det jeg trengte var altså noe pedagogisk overkforklarende... så veit jeg hvor jeg "befinner meg i terrenget" ;)

Vi begynner med Tracey Emins video, ettersom jeg alltid begynner i annexet når jeg besøker Ismene (et alvorlig avvik fra hvordan man skal bevege seg i dette galleriet): oppdager en kunstner som klarer å kombinere skrift & bilde til noe organisk (intet mindre!), fra min erfaring & synsvinkel en av de få: "Det jeg leverer er meldinger!" "Statements" på originalspråket, begrepet ironiseres over i "Kebbelife" i Morgenbladet fredag 14.9, men i mine ører har Emin dekning for det. Ettersom også de mest private av installasjonene hennes som refereres i videoen overskrider & blir allmenne, noe som angår flere enn henne selv. Hun problematiserer det "...all denne selvsentreringa [kan være uheldig, min forklarende tolkning] hvis du er for ung til å ha et selv..." Jeg ekk'e helt på nett her: det handler mer om evnen du har til refleksjon & dermed selvrefleksjon, mange går jo rundt som selvsentrerte .... hele livet & vice versa.

Jeg  tusler ned i kjelleren i hovedbygget til videoen med Gary Hume & oppdager en kunstner som behersker både det figurative & det abstrakte uttrykket & som beveger seg friksjonsfritt - sett utenfra - mellom dem. Denne opparbeidede evnen  er med nødvendighet akkompagnert av selvkritikk: hver gang han kommer seg videre med tinga sine, er det fordi han føler forlegenhet ("embarassment" altså like gjerne "flauhet") over hva han gjør.  Som til tider er riktig spennende: han lager f.eks. en bronseversjon av en tidligere skulptur kalt Snømannen, en slik skulptur unger bare må klå & klatre på - noe som er i henhold til intensjonen!

En del av entusiasmen min for disse 2 kunstnerne er knyttet til oppdraget de tok på seg for Paralympics, nettopp avholdt i London med millioner av entusiastiske tilskuere: de laget hver sin flotte plakat, Humes befinner seg øverst på denne bloggen ( Emins plakat er vidunderlig, men dekket av glass, dermed klarte jeg ikke å fotografere den). Paralympics med sine utrolige prestasjoner ble stemoderlig behandlet av NRK: henvist til nettsidene + en halv (!) time hver kveld, i motsetning til vegg til vegg dekningen i begge hoved-TV-kanalene av "selve" OL. En insttilling som allerede tilhører historiens skraphaug. Mens disse 2 britiske avantardistene trår til med 100 prosents entusiastisk kunstnerisk hyllest av deltakerne & arrangementet! Dermed kommer vi inn på spørsmål som: "Hva er form? Hva er vakker form? Hva er funksjonell form?" osv... spørsmål som må stilles fortløpende!