Om prinsessers korte liv på teateret

                               


Gamle Gaupe har bodd for lenge i Trøndelag & så trææg som han har blitt, hvordan skal han klare seg når en jeger kommer for tett på & vil skyte ham? Eller når han oppdager at Pirsessedrama av Elfriede Jelinek allerede tas av plakaten på Trøndelag Teater 29. september (bare én måneds spilletid)? Som et apropos i et stykke som åpner med at Døden plaffer ned det han finner av skogens ville dyr før han også henretter Snøhvit...

Det første Gamle Gaupe gjør er å kopiere en plakat for det opprinnelige stykket "Der Tod und das Mädchen" fordi det er for vanskelig å få has på et bilde fra Trøndelag Teater, de unnflyr forsøkene... for deretter å slå fast at Schubert, som stykkets originaltittel spiller på, er utelatt som referanse. 2 av 5 "episoder", som inkluderer Sylvia Plath, er fraværende. Hva har vi tilbake? Rå, filosofisk & underholdende radbrekking av 2 Grimm-eventyr, det andre er Tornerose. Som følges  av en traurig laaang monolog med Jackei Kennedy Onassis. Første reaksjon: "Knurr: når Trøndelag Teater endelig setter opp et stykke av Jelinek, er det et som er utdatert!"

Heldigvis postet jeg ikke dette grinebiteriet. Før jeg fikk med meg en opplysning i en ellers lunken anmeldelse i Klassekampen: stykket er bare 10 år gammelt! Hele den enerverende regla om John F. Kennedys utroskap med Marilyn Monroe, hele den hypen som jeg er luta lei av... & dermed stopper jeg opp & møter meg selv i døra: "Hvordan kan jeg være lei av Monroe-hypen, hvis jeg ikke - sånn rent tilfeldig & en passant - har lest altfor mye om den?" Den selvkritiske refleksjonen er i gang: "& behandlingen av Jackie som ei skurefille bak presidentekteparfasaden, er dette utdatert materiale i vår oppnådde likestillingstid?"  Jeg svarer meg selv: "Vel: fortsatt utøver (norske) menn vold mot ektefellene sine i .... grad, fortsatt kan en stortingspolitiker dra på pornotur til et østeuropeisk land & beholde plassen..."

"Hurpa" Jelinek har fått meg dit hun vil! F...! Kan jeg annet enn å anbefale stykket? Hun har vridd armen bak ryggen på meg & tvinger meg til å gjøre det ;) Så kom dere avgårde mens det ennå er tid!

Fortsatt avantgarde!

                                                  

                             




3 britiske samtidskunstnere på Galleri Ismene, men bare fram til 7.oktober! Derfor haster det med denne bloggen, slik at folk i nærområdet får med seg utstillingen - & dermed har jeg alibiet i orden for å blogge "fort & gæli", skisseaktig. For geografisk plassering ( i Trondheim!) & åpningstider: logg dere inn på www.ismene.no & hvorfor "skal" dere deretter ta  turen dit?

Fordi dere kanskje - i likhet med meg - vil ha utbytte av det: & forlate galleriet entusisatisk & noe mer opplyst. Selv konsentrerte jeg meg om 2 av de 3: Tracey Emin & Gary Hume. Dvs: jeg satte meg ned & så begge videoene deres i sin helthet. Adresseavisens anmelder Solveig Lønmo: "Det vises filmer også om Emin og Hume, i og for seg et pedagogisk tilskudd til helheten, men likevel litt overforklarende: "dette er berømte kunstnere altså!"  Så det jeg trengte var altså noe pedagogisk overkforklarende... så veit jeg hvor jeg "befinner meg i terrenget" ;)

Vi begynner med Tracey Emins video, ettersom jeg alltid begynner i annexet når jeg besøker Ismene (et alvorlig avvik fra hvordan man skal bevege seg i dette galleriet): oppdager en kunstner som klarer å kombinere skrift & bilde til noe organisk (intet mindre!), fra min erfaring & synsvinkel en av de få: "Det jeg leverer er meldinger!" "Statements" på originalspråket, begrepet ironiseres over i "Kebbelife" i Morgenbladet fredag 14.9, men i mine ører har Emin dekning for det. Ettersom også de mest private av installasjonene hennes som refereres i videoen overskrider & blir allmenne, noe som angår flere enn henne selv. Hun problematiserer det "...all denne selvsentreringa [kan være uheldig, min forklarende tolkning] hvis du er for ung til å ha et selv..." Jeg ekk'e helt på nett her: det handler mer om evnen du har til refleksjon & dermed selvrefleksjon, mange går jo rundt som selvsentrerte .... hele livet & vice versa.

Jeg  tusler ned i kjelleren i hovedbygget til videoen med Gary Hume & oppdager en kunstner som behersker både det figurative & det abstrakte uttrykket & som beveger seg friksjonsfritt - sett utenfra - mellom dem. Denne opparbeidede evnen  er med nødvendighet akkompagnert av selvkritikk: hver gang han kommer seg videre med tinga sine, er det fordi han føler forlegenhet ("embarassment" altså like gjerne "flauhet") over hva han gjør.  Som til tider er riktig spennende: han lager f.eks. en bronseversjon av en tidligere skulptur kalt Snømannen, en slik skulptur unger bare må klå & klatre på - noe som er i henhold til intensjonen!

En del av entusiasmen min for disse 2 kunstnerne er knyttet til oppdraget de tok på seg for Paralympics, nettopp avholdt i London med millioner av entusiastiske tilskuere: de laget hver sin flotte plakat, Humes befinner seg øverst på denne bloggen ( Emins plakat er vidunderlig, men dekket av glass, dermed klarte jeg ikke å fotografere den). Paralympics med sine utrolige prestasjoner ble stemoderlig behandlet av NRK: henvist til nettsidene + en halv (!) time hver kveld, i motsetning til vegg til vegg dekningen i begge hoved-TV-kanalene av "selve" OL. En insttilling som allerede tilhører historiens skraphaug. Mens disse 2 britiske avantardistene trår til med 100 prosents entusiastisk kunstnerisk hyllest av deltakerne & arrangementet! Dermed kommer vi inn på spørsmål som: "Hva er form? Hva er vakker form? Hva er funksjonell form?" osv... spørsmål som må stilles fortløpende!

Den pedofile overgriperen? Tas av plakaten før du rekker å se den!

Filmen "Michael" var nøyaktig som forventet: 100 % "Michael Haneke-østerrisk", matcher forbildet til fingerspissene (& har fått en håndsrekning fra ham ifølge rulletexten): under huden på en pedofil eller la vær å se filmen - alt for mange lar være & dermed er den allerede tatt av i Trondheim. I de andre byene osv. i Norge? Hvis den fortsatt går, så... for som dere ser av innledningen: dette er noe dere værs'go har å få med dere.

Hvorfor? Fordi den pedofile overgriperen blir skildret som hvermansen. "Monstrene" vi leser om i media er unntakene toppene av isfjellene, på samme måte som mer eller mindre "happy endings" på disse historiene også er det. På den ene siden er det ok at disse blir exponert, på den andre siden: overgrepshistoriene overgrepene kan bli fixert som pittoreske, når virkeligheten er at naboen next door din gode pliktoppfyllende kollega like gjerne kan være én av dem.

Kan vi sette vår lit til andre enn politiet for å få avslørt flere? Vi tenker på Alvdalssaken, hvor minst én sentral person i kommuneadminstrasjonen sviktet på det groveste: lojalitet med en av overgriperne - en venn - istedenfor med barna. Forøvrig blir også denne saken for pittoresk: vi kan lene oss tilbake & si: ja ja, så dette er Solans bakside, avsides som de bor... (saken forøvrig glimrende dekket i Adresseavisen).

Markus Schleinzer, regissøren av "Michael", setter imidlertid (det fordømte) skapet på plass én gang for alle, slik bare en stor kunstner kan: monstret har nyanser. Samtidig som han eller hun alltid er parat til å drepe deg på den ene eller andre måten. Jeg tar det for gitt at mange levende døde sleper seg rundt i verden uten særlig håp om gjenoppstandelse.

For dem som synes dette blir for grav alvorlig: se filmen sammen med noen venner, gå på en kaffelattebar etterpå & skravl vekk det verste ubehaget, i visshet om at dere har sett en 6-er.

Om sammenhengen mellom tale- & andre handlinger

Ærede leser: du har sikkert også opplevd en mail som dette:

Hei,

Takk for innsendt debattinnlegg. Klassekampen mottar svært mange bidrag i løpet av en dag og må prioritere hardt mellom disse. Vi må dessverre takke nei til innlegget ditt, men håper du vil sende nye bidrag ved en senere anledning.

Beste hilsen,
Velaug Hobbelstad Sælid
kronikk- og debattredaktør (fung.)
KLASSEKAMPEN

& det er sikkert én av grunnene til at du også har opprettet en egen blogg for iallefall å på publisert det refuserte til noen...

Så spør man seg: "Kanskje innlegget rett & slett var for dårlig?" I dette tilfellet er svaret: "Godt mulig!" Jeg er klar over at dette ikke er "all verden", men i & med at jeg tross alt sendte det fra meg, biter jeg tenna sammen & håper ikke alt for mange leser det ;) & her kommer "mesterverket" som er en reaksjon på noe Walid al-Kubaisi har skrevet, derfor bildet øverst i bloggen:;

Om sammenhengen mellom tale- og andre handlinger.

I artikkelen Tanker er ikke straffbare under vignetten Med andre ord i Klassekampen lørdag 7.1.12 hevder Walid al-Kubaisi at «det fins en lang avstand mellom tanke, ord og handling. I Norges offentlighet og debattklima virker det som om skillet mellom tanke og handling er fraværende...» Utgangspunktet er den mulige sammenhengen mellom Anders Behring Breiviks hatkriminalitet 22.7.11 på den ene siden og andres talehandlinger på den andre.

La oss først slå fast at å tenke og snakke er 2 forskjellige aktiviteter. Dette var f.eks. Kant, som Kubaisi viser til, innom når han skrev at du er alltid fri til å tenke nøyaktig det du vil under alle omstendigheter. Det blir noe annet når du ytrer deg.

For det andre: Er Kubaisi klar på / tar han innover seg eller fornekter han / feier under teppet enhver sammenheng mellom tale -(skrift!)-handlinger og «fysiske» handlinger? Det enkleste eksemplet er ordren: «Gjør det og det!» som alle skjønner vil resultere i handlinger fra en underordnet eller reaksjoner fra en overordnet dersom ordren ikke følges. På samme måten med forbud: underforstått reaksjoner dersom forbudet ikke følges.

La oss mildne eksemplet: anmodninger anbefalinger osv... som ofte følges dersom den tale- /skrivehandlende har tilstrekkelig legitimitet / autoritet hos mottakeren av ordene, gjerne etter indre drøfting: «Skal jeg følge anbefalingen /anmodningen og hvorfor? osv...» Poenget her er at det fullstendig skarpe skillet mellom anmodningen og ordren ikke finnes: overgangen mellom disse typene tale- skrivehandlinger er glidende. En av grunnene til dette er selvsagt at ordrer ofte leveres i form av anbefalinger. Men selv når situasjonen ikke er så ekstrem, må vi innrømme at overgangen mellom ordrer / anbefalinger er glidende. Et relativt uskyldig eksempel på dette ser vi når ernæringseksperter krangler om hva slags kosthold som gir lavest helserisiko. Temperaturen i debatten skyldes at folk lytter til de forskjellige ekspertenes råd og omsetter dem i aktive handlinger hva de kjøper spiser... Reklamen bygger på det samme prinsippet: En pent innpakket, ofte «morsom» anbefaling om å kjøpe det og det produktet. Hadde ikke disse anbefalingene virket, hadde ikke vareprodusentene brukt penger på dem.

Så langt, så innlysende, eller? Og i så fall: hvorfor skulle ikke det samme gjelde innenfor f.eks. politiske sammenhenger? Om noen f.eks. skriver: «Muslimene bør fordrives fra vår vestlige hemisfære før de tar over makten og de politikerne som er ansvarlige for at de slipper inn, er landsforrædere og bør behandles deretter!» ...noe (ikke spesifikt referert) i den retningen... , bør ikke dette ses på som anbefalinger? Og om noen tar disse på alvor og realiserer dem, har det ikke oppstått en klar sammenheng mellom anbefalinger og handlinger også i dette tilfellet?

Dette er hva debatten om f.eks. Fjordmans ansvar for 22.7.11 handler om. Han har iallefall et klart moralsk medansvar for hva som skjedde. Men strafferettslig? Han har åpenlyst ikke beordret Behring Breivik: «Gjør det!» Derfor har politiet kalt ham inn til avhør i saken, uten å sikte ham for medvirkning.

Hva så med andre deltakere i den offentlige debatten, det være seg på nettsteder, i aviser radio på møter...: skal man la være å forholde seg til dette? La være å påpeke at uttrykte tanker ideer anbefalinger kan forårsake f.eks. hatkriminalitet? Og at slike tanker ideer derfor bør bekjempes, uten at man av den grunn blir stemplet som totalitær?

La oss deretter gå ett skritt videre: mange islamofobe ideer kommer til uttrykk i den offentlige debatten uten anbefalinger som påheng. Man uttrykker misbilligelse uten å komme med forslag til «løsninger» på det man ser på som en mulig fare osv... Da får man tåle motbør også i denne sammenhengen: tåle å høre om konsekvensene av hva som skjer dersom uttrykte synspunkter følges opp av «løsningsforslag». Og selvsagt er man fri til å uttrykke ubehag ved en slik konfrontasjon osv... Men i denne sammenhengen å utrope seg selv til ytringsfrihetens ridder i kamp mot totalitære krefter er muligens noe upassende.

Knut Erik Strand
cand.philol. i filosofi