Ikke Stovner blues men rap!

Lørdag 4.11.17 sitter jeg på en kaffebar & kikker gjennom Vårt Land, havner på bokanmelderseksjonen. «Knallsterk roman om «det norske»» lyser mot meg med store bokstaver & jeg skrubber gjennom en anmeldelse som for sikkerhets skyld forteller hvordan det går: en dødssynd - & dét i denne blekka! Likevel blir jeg trigga av det siste avsnittet: «Denne dystre romanen tegner et bilde av et fragmentert Oslo på 2000-tallet i full oppløsning. Ingen av de to (hovedpersonene, begge norsk-somaliske gutter i slutten av tenårene, bosatt på Stovner) kommer på innsiden av det norske. Og leseren sitter igjen like forvirret som de to ungdommene: Hva er det å være norsk? Shakar gir oss ingen svar, bare gode spørsmål. Jeg har aldri lest en lignende roman (min understrekning» Så jeg tenker: «Neivel? Dette må sjekkes ut øyeblikkelig!» Så jeg stikker innom bokhandelen på vei hjem & kjøper «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar & setter i gang med den øyeblikkelig, selv om jeg veit hvordan det går: jeg vil vite hvorfor det går som det går, skildringen av det!

Blir ikke skuffet: dette er heftige saker & all skryten i alle mulige medier er velfortjent!

Jeg kunne stoppet her, sagt: «løp & kjøp!» & det som følger er bare fotnoter for å gi mitt besyv... begynner selvsentrert personlig, slik man skal være i dag, uansett hva man formidler: jeg har selv bodd i Groruddalen i noen år, i en av høyblokkene på Linderud, det er noen T-banestasjoner nedenfor Stovner. Kjenner jeg noe igjen? Landskapsbeskrivelsene av Oslo & fragmenter av dialekten, iallefall ett: «fitte» er fortsatt synonym for «rasshøl». De sosiale komplikasjonene i dalen: på min tid var den fortsatt kritthvit, men allerede delvis kriminell. På Veitvedt rett ovenfor Linderud hadde man bosatt landssvikerne som sist slapp ut av fengslene i masseproduserte Selvaagrønner, ment å vare bare noen 10-år. Som bygningsmaler ble jeg kollega av & venn med en av sønnene demses & dermed delvis integrert i den beryktede Veitvedtgjengen. En 17.mai jeg aldri glemmer: full fest på den lokale kafeen & veldig respekt for nasjonalsangen, bare avbrutt av at purken («bauersen» på den videreutviklede Groruddalsdialekten) kom & arresterte en av oss fordi noen hadde tystet om tyveri av en TV... Altså: Groruddalen ble plutselig et kriminelt belastet område med ankomsten av nye landsmenn & -kvinner? Nei.

Ikke det at de 2 hovedpersonene er verdensmestre i den gebeten. Jamal kjøper stoff - «keef» på dagens groruddalsdialekt – jevnt & trutt med rygger tilbake for selv å bli pusher: «for lite flus i forhold til innsatsen», men vi aner en moralsk overveining bak den bråkjekke forklaringen. «Hvem forklarer han seg til?» spør leseren av denne bloggen. «Henvender han seg direkte til leseren av romanen?» Han henvender seg til Lars Bakken, seniorforsker ved NOVA, som kjører prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Den andre unge norsk-somalieren, Mo, blir dratt inn på samme måten. Dermed får vi et metanivå i romanen, som ikke bare er et genialt påfunn, men som også funker så det griner. Vekslingen mellom Jamals muntlige innleste meldinger & Mos skrevne gir både rytme & nødvendige avbrudd når vi trenger en pause fra en av dem: de kommer begge under huden på oss. Samtidig kan vi aldri være sikre på hva dem gidder å fortelle: på tampen av romanen betror Jamal seg til Bakken: «...jeg hooker opp kæber noen ganger. Bare jeg gidder ikke si det til deg hele tida, liksom.» Da har det gått år siden forrige gang han snakket om dette temaet. Vi spør oss selv: «Hva ellers har dem ikke brydd seg om å fortelle?» Garantert mye: romanen som favner et tidsspenn på 5 år er bare på 430 lettleste sider. Virker lett & lettvint: et grundig kompositorisk arbeid må ligge i bånn av det hele.

De begynner å fortelle rett etter at dem har begynt i 2.klasse på videregående. Noen tilbakeblikk før den ene dropper ut mens Mo, den skoleflinkeste svartingen (unnskyld: det er slik han & hans like blir vurdert & omtalt av verden rundt seg) Groruddalen har sett, fortsetter ferden videre til Blindern. Jamal ender opp som grovt utbytta bilvasker & sliter ut skuldrene i løpet av de neste årene, lar hasjrusen dempe det verste. Blir han narkoman & eventuelt hvorfor / hvorfor ikke? (les & finn ut!) I tillegg er han oppdatert på hip-hop. Jeg har vært på konsert med en av favorittene hans, Wu Tang. Ga meg ikke for mye, de var mer opptatt av fest med fansen enn å formidle tinga sine til bakerst i lokalet. Fin T-trøye å få kjøpt. Som jeg ga som bursdagspresang til ei jente som var med å drive plassen konserten ble avholdt på & hvor jeg hadde ei tavle jeg skreiv på & som jeg var på snørra etter & som deretter sjekka opp en jevnaldrende fjott & heiv ut både meg & tavla. Mo, på sin side, mangler denne musikalske & tekstlige referansen.

Hva mer er å si? At Carl I. Hagen, med god hjelp av Oddvar Steenstrøm i TV2s Holmgang etter hvert klarer å demonisere det muslimske miljøet i dalen. Et æresdrap & en besøkende imam som ikke skjelner klart nok mellom indre & ytre jihad dytter i samme retning, slik også 9^th eleven gjør det. Hvordan takler våre 2 helter dette? Igjen: les romanen & finn ut av det! For nå har jeg babla nok om den & meg selv i tillegg, jeg blei bare så dratt inn i det & mange flere berøringspunkter jeg holder kjeft om: når bokas hovedpersoner klarer å filtrere hva dem blekker ut med, får jeg følge deres eksempel.

SANT OM HVA?

Lørdag 1.oktober på stamcafèen blar jeg som vanlig gjennom Klassekampens litteraturbilag: tradisjoner er til for å overholdes & innimellom dukker det jo opp noe... spesielt når Katja Schjerven Mollerin,... så jeg leser hva hun har klora ned. Selv om det handler om Vigdis Hjort, en kulturpersonlighet jeg så langt har holdt på armlengders avstand: hennes overrabiate i strupen på Kjartan Fløgstad i debatten om Édouard Louis' «Farvel til Eddy Bellegueule» selv om hun innrømmer «jeg har ikke lest Louis’ bok.» (Morgenbladet 13.5.16) Folk som går inn i utskjellende polemikk på åpenlyst mangelfullt grunnlag, vel... & da hadde jeg henne allerede «i kikkerten» etter at hun stilte opp som 2. underskriver (etter Jo Eggen) på et støtteopprop for Miloseviceulogisten Peter Handke, etter at Ibsenpristildelingen til den østerriske dramatikeren fikk hard medfart av bl.a. av poeten (& dramatikeren) Øyvind Berg. Mollerin var en av de få i den norske teatralske-litterære andedammen som entydig & artikulert stilte seg på Berg sin side & nå skreiv alstå hun noe om Hjort! Måtte selvsagt leses! Viser seg: Mollerin følger Hjorts forfatterskap tett & positivt & skiller det altså fra hennes framtreden i media forøvrig & her handlet det om den siste romanen hennes, som hadde kommet under voldsomt angrep fra Aftenposten med litteraturanmelderen Ingunn Økland i spissen: «Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?» & «dette er en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (10.9.16) Hvoretter Aftenposten følger opp dette sporet med samme skribent 27. samme måned: «Litteraturen er på villspor ...Forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter. Det gir en tvilsom litteratur og en unnvikende litteraturkritikk.» osv... etter at f.eks. en viss Knausgård har utgytt seg over hvor mange sider i hvor mange bøker som jeg ikke har lest & som har blitt rost opp i skyene av en samlet kritikerstand. Men nå snur vinden plutselig & brått & Mollerin undres: «er det, i det skjulte, i det uuttalte ... en debatt om overgrep? Jeg spør fordi det er forvirrende å være vitne til en så aggresiv dekning, når man ikke helt får tak på hvor aggresjonen kommer fra.» Kommer med et forslag til svar på slutten av artikkelen: «Er det slik at journalistene på denne saken, i likhet med familien i boka, har vanskelig for å tro at det går an å fortrenge overgrep, glemme noe så voldsomt; vanskelig for å tro at det likevel kan prege en; vanskelig for å tro at man gradvis kan huske? / I virkeligheten er dette fenomenet ganske vanlig. Det finnes utallige historier om det, mange av dem samlet i Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det», og det finnes forskning på det. Kanskje er det denne diskusjon vi nå heller burde ta?»

Boka til Thorkildsen leste jeg ferdig 25.10. i fjor ... så «nå får jeg vel ta fatt i fortsettelsen?» Tirsdag 4.10. bare 3 dager «etter Mollerin», har jeg kjøpt romanen til Hjort & begynt å lese den. 26.10. har jeg lest ferdig & det er raskt skrubba for mitt vedkommende. & at jeg deretter bruker tid på å drøfte den, betyr at den er verdt det.

Men er det mulig for en person som er så åpenlyst på jordet hva angår borgerkrigene på Balkan på 90-tallet at hun tar på seg beskytterrollen for selveste Handke, å skrive noe som i noen som helst sammenheng kan kalles sant, f.eks. hva angår essensen av den & den problemstillingen? Åpenlyst, for behandlingen av incestproblematikken er bra & kunne vært bedre om de handske kjepphestene hadde fått stå på stallen. La oss gå nærmere inn på dette: allerede på side 36 introduserer hun oss for hovedpersonen Bergljots kloke rådgiver & venn Bo Schjerven. Hvis vi går med på at det er noe av Hjort selv i Bergljot, er det for mitt vedkommende naturlig å anta at Jo Eggen i samme utstrekning er modell for Schjerven. På side 161-2, altså midt i romanen, kjøper ikke Schjerven de norske avisenes dekning av krigene på Balkan. Leser alle mulige utenlandske aviser i steden for å finne ut hva som egentlig... «Bos blikk var skeivt. Bo så det fra en annen side. Bo sa ikke bare: Dette er sant. Men spurte: Hva annet er sant?» Sant nok: jeg leste selv utenlandsk, Economist & Spiegel, for å få helheten i det folkemordet serberne utsatte bosnjakene for. De norske avisene så delvis hva som skjedde, men kviet seg for det fulle alvoret. Schjerven, derimot, ser ut til å ville se det fra serbernes vinkel også, altså fra overgripernes. Dermed oppstår et logisk kræsj, når bokas hovedtema er en incesthistorie mange i familien nekter å tro på: dersom denne historien har samme sannhetsgehalt som serbernes propaganda, videreført av Jo Eggen i årene etterpå som historisk revisjonisme, vil det være en fristende retorisk øvelse for romanens arge kritikere å si: «Da er også incesthistorien til hovedpersonen reinhekla tøv!»

For de benytter seg av anledningen så snart den byr seg: I Aftenposten 18.10. går litteraturviteren Ola H. Hegdal i strupen på romanen via dens bruk av filmen «Festen» som referanse: «Historien bak Festen er et falsum. En reporter fant etter noen år innringeren med den tragiske bakgrunnen, som ganske snart måtte innrømme at alt var oppspinn .... Så hvordan stiller det seg med Bergljot? Ut ifra opplysningene vi har i romanen vil jeg si at det klart mest sannsynlige er at Bergljot, med sin dikteriske fantasi, har innbilt seg overgrepene i barndommen.» Mer skal det ikke til. Hegdal ironiserer:

«...selvsagt gjør det vondt å gi slipp på den deilige stereotypien om rikmannen som forgriper seg på sine barn.»

Men «den stereotypien» ga man slipp på for snart 10 år siden. Vinden har snudd: enda en gang er boomerangsak-advokaten (som sørget for frifinnelser etter gjenopptagelser av incestsaker) blitt helten i den allment godtatte fortellingen. I en annen skikkelse: den universitetsansatte psykologen som slår i bordet med teorien om falske minner. Med så stor suksess, bæcket opp av monopollokalavisa i byen han opererer i, at et fungerende terapitilbud rett uttafor denne byen mister godkjennelsen & legges ned. Virkeligheten dags dato. For incest var på moten fra 2003 & 3 år framover: dagsseminaret «Faen heller!» trakk hver høst stadig større publikum, til de grader at ofrene selv druknet i mengden. Før vinden dreide 180 grader igjen & f.eks. selvmordsproblematikken ble historiene om de stakkars etterlatte... smørt utover i nevnte lokalavis med så stor dyktighet at den vant en pris for det.

At Hjort får Aftenposten rett i fleisen understreker dette poenget.

Dessverre flere uheldige referanser som undergraver de dypere sannhetene romanen formidler. & her kommer en mer flisespikkende innvending i tilknytning til dette: Bergljot har doktorgraden om tysk teater & er redaktør for et tidsskrift om nettopp teater. Da er det fra flisespikkerens synspunkt merkelig at de eneste 2 dramatikerenavnene som dukker opp er østerriske, Handke & Jelinek & ikke f.eks. Botho Strauß. & som tidsskriftsredaktør burde hun f.eks. ha fått med seg Grusomhetens teaters oppsetning januar 2001 «Alaska», som «er basert på tekstene til Danielle Sarréra (1932-1949). Etter Sarréras selvmord ble det i hennes leilighet på Montmartre funnet tre skrivehefter som inneholdt fire korte prosastykker. Tekstene skal være sterkt selvbiografiske. Incest og død er hovedstikkordene.» Akkompagnert av bandet When, ligger hun i senga si & drømmer om at en ridder skal redde henne. Han dukker opp & blir tatt i mot med åpne armer, hvoretter han voldtar henne. Gang på gang. Lars Øynos grusomhetsteaterrepetisjoner har aldri fungert så godt som her: sterkt teater med utgangspunkt i en historie ingen har falsifisert. Som ingen Aftenpostenridder vil klare å stikke hull på med sin lansepenn. At en glimrende norsk film, «Himmelfall» om nøyaktig samme tema ble vist på kinoene høsten 2002... vel: vi er tilbake i fiksjonen, men burde åpenbart vært med i referansene til teater- (& dermed til en viss grad / forhåpentligvis film-) kyndige Bergljot. & den siste filmen er tematisk sann: hva gjør faren med datteren han har forgrepet seg på? Sperrer henne inne på et sinnsykehus, dersom han klarer det.

Vi har altså kommet tilbake til spørsmålet om tematisk sannhet. & obs.: spørsmålet om Bergljot bærer selvbiografiske trekk til Hjort fordamper. Tematikken behandles på en måte som ikke bare drøfter et enkelttilfelle: det som skrives kan angå flere, det sier noe sant om mekanismene rundt incest & konsekvensene av det. Romanen stiger ut av seg selv & blir allmenngyldig.

La oss begynne med spørsmålet om fortrengning: at det skal være mulig helt & fullstendig å glemme noe du er blitt utsatt for i førskolealder. «Umulig» sier kritikerstanden & «iallefall ikke hjulpet av freudiansk psykoterapi!» Vel: hovedpersonen får gå til en sånn hjernevasker 4 ganger i uka! Så lenge det er nødvendig! Hvis ikke fortrengte minner dukker opp / blir verifisert med en sånn sørvis som ikke lenger er tilgjengelig – det sosialt funksjonelle / sammenblandingen av diverse terapiskoler i behandlingen er blitt regelen, med psykofysisk terapi som et ideologiinfisert tilleggstilbud – hva da? «4 ganger i uka for å sementere falske minner!» Men slike minner er så ubehagelige at ingen frivillig går til anskaffelse av dem, selv ikke for å bortforklare mislykkede liv. Dessuten er de farlige: Artikulerer du dem, kan du risikere at familien sperrer deg inne på et passende sted, som i «Himmelfall», eller du mister den, som i Hjorts roman: Når Bergjljot ringer Støttesenteret mot incest får hun høre at nittini prosent av dem som konfronterer familien, mister den.

Slike minner kan også være så farlige at incestofferet vil se på seg selv som en akutt trussel: har han eller hun ikke tilstrekkelig med folk rundt seg som haun kan ringe når som helst på døgnet, kan de bli umulige å bære på, slik at selvmordet ender opp som en rasjonell utvei. Dette blir ett av spenningsmomentene i romanen: når Bergljot vaser rundt aleine på en strand i San Sebastian etter nettopp å ha konfrontert familien med det forutsagte resultatet, hva vil skje på de neste sidene?

Mer angst: hva om offeret viderefører overgrepene mot sine egne barn? Vi snakker om opfer-täter-problematikken & igjen sklir romanen ut med en uheldig referanse formidlet av Schjerven: Holocaust blir ikke videreført av apartheidstaten Israel overfor palestinerne: var et kolonialistisk prosjekt allerede før 2.verdenskrig med USAs behandling av indianerne & Sør-Afrikas av sine innfødte som forbilde. & fortrengningen av palestinerne med hjelp av bl.a. settlements & daglig terror: etnisk rensing, men på et lavbluss som verken kan eller skal sammenlignes med masseutryddelsen av jødene. Protestere mot det, men ikke overdrive retorikken, fordi denne slår tilbake mot palestinavennene som benytter den. Eller svekker en romans sannhetsgehalt i beskrivelsen av et fenomen.

Men fordi romanen er gnistrende god hver gang den behandler selve tematikken, redder den seg opp av denne grøfta også. Utrolig nok med hjelp av Schjervens / Jo Eggens motdebattant om Balkankrigene, Jon Arne Vetlesen! Han får slippe til på side 230: den ene søsteren til Bergljot skriver at det er på tide å forsones, selv om hun ikke tror på incesthistorien. Bergljot minner seg selv øyeblikkelig om at «...Vetlesen har sagt at svakheten ved sannhetskommisjonene, forsoningsprosessene etter krigene, er at de i regelen krever like mye av ofrene som av bøddelen, at det er en urettferdighet i det.» Tematikken blir tatt opp på side 140 sider, helt mot slutten, & blir konkludert & er aleine verdt lesningen av hele romanen.

Som altså kunne vært så mye bedre hvis den hadde blitt skrevet om strøket i utvidet ørten ganger... Men når hadde den da blitt ferdigstilt for utgivelse? Når det er nå den ekle vinden som bagatelliserer, sykelig- & mistenkeliggjør incestofrene, blåser som sterkest? Når det er nå Aftenposten går berserk når noen våger seg avgårde i motsatt retning?

Langs elven - & over

 

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Sanselig & usentimental

Klassekampen onsdag 20.11.13: Edvard Hoem skriver om Marie Takvam under overskriften "Sanselig og opprørsk". Han har lest opp igjen Dikt i samling som, obs: er kommet i 3.opplag!Selv klora jeg meg til en shabby 2.utgave, ga blaffen bare jeg fikk tak i den, skulle leses! & onsdag 17.9.14 var jeg i gang, 10 mndr seinere, det er raskt til meg å være! Tirsdag 27.1.15 var jeg ferdiglest, ikke så mange diktene pr. dag, det er slik jeg holder på. Begynte selvsagt med etterordet av Torunn Borge  & Hennning Hagerup. Som ble hoems anbefalte nøkkel til samlngen. & for noen dikt! "Private", jada, men aldri den der ekle "du & jeg & f&f meg selv"greia. Men tvert i mot: privat utgangspunkt som deretter  ble bearbeidet til noe flere kunne kjenne seg igjen i & dra nytte av. Vi snakker om håndverk & poetisk evne! Dermed blir livsløpet hennes noe allment, noe som ikke bare raker henne selv, men en hver mottakelig sjel! Ett exempel, ett av diktene Borge & Hagerup også trekker fram:
Barndomsminne
Då eg var born
sa dei vaksne til meg
at fisken som symde i setervatnet
var grodd ut av steinane fra klungernyper
nokon hadde ksta ut frå båten.

Eg sådde og sådde nypeeteinar,
så fekk eg låne fiskestang
og trudde at fisken eg fekk
hadde grott og vakse frå mine frø.

Nå sår eg ord og ord og ord
og trur dei gror i blod einstad.
Men nypesteinane i setervatnet
er eit minne eg ikkje blir kvitt.

Fra den siste samlingen, Rognebær, & legg merke til hvordan hun begynner & slutter "konkret-privat", mens hun like før kommer med en profeti som skulle vise seg å stemme!

Hvem leser jeg nå? Torunn Borge! Se hyperlenken til navnet hennes over! Dette intervallet, En uendelig holdbarhet, Moraler & holder på med siste boka. Blei ikke kjent med henne mens hun levde, så jeg får bli kjent med henne nå - & det var Marie Takvam som førte oss sammen!

Om prinsessers korte liv på teateret

                               


Gamle Gaupe har bodd for lenge i Trøndelag & så trææg som han har blitt, hvordan skal han klare seg når en jeger kommer for tett på & vil skyte ham? Eller når han oppdager at Pirsessedrama av Elfriede Jelinek allerede tas av plakaten på Trøndelag Teater 29. september (bare én måneds spilletid)? Som et apropos i et stykke som åpner med at Døden plaffer ned det han finner av skogens ville dyr før han også henretter Snøhvit...

Det første Gamle Gaupe gjør er å kopiere en plakat for det opprinnelige stykket "Der Tod und das Mädchen" fordi det er for vanskelig å få has på et bilde fra Trøndelag Teater, de unnflyr forsøkene... for deretter å slå fast at Schubert, som stykkets originaltittel spiller på, er utelatt som referanse. 2 av 5 "episoder", som inkluderer Sylvia Plath, er fraværende. Hva har vi tilbake? Rå, filosofisk & underholdende radbrekking av 2 Grimm-eventyr, det andre er Tornerose. Som følges  av en traurig laaang monolog med Jackei Kennedy Onassis. Første reaksjon: "Knurr: når Trøndelag Teater endelig setter opp et stykke av Jelinek, er det et som er utdatert!"

Heldigvis postet jeg ikke dette grinebiteriet. Før jeg fikk med meg en opplysning i en ellers lunken anmeldelse i Klassekampen: stykket er bare 10 år gammelt! Hele den enerverende regla om John F. Kennedys utroskap med Marilyn Monroe, hele den hypen som jeg er luta lei av... & dermed stopper jeg opp & møter meg selv i døra: "Hvordan kan jeg være lei av Monroe-hypen, hvis jeg ikke - sånn rent tilfeldig & en passant - har lest altfor mye om den?" Den selvkritiske refleksjonen er i gang: "& behandlingen av Jackie som ei skurefille bak presidentekteparfasaden, er dette utdatert materiale i vår oppnådde likestillingstid?"  Jeg svarer meg selv: "Vel: fortsatt utøver (norske) menn vold mot ektefellene sine i .... grad, fortsatt kan en stortingspolitiker dra på pornotur til et østeuropeisk land & beholde plassen..."

"Hurpa" Jelinek har fått meg dit hun vil! F...! Kan jeg annet enn å anbefale stykket? Hun har vridd armen bak ryggen på meg & tvinger meg til å gjøre det ;) Så kom dere avgårde mens det ennå er tid!

Fortsatt avantgarde!

                                                  

                             




3 britiske samtidskunstnere på Galleri Ismene, men bare fram til 7.oktober! Derfor haster det med denne bloggen, slik at folk i nærområdet får med seg utstillingen - & dermed har jeg alibiet i orden for å blogge "fort & gæli", skisseaktig. For geografisk plassering ( i Trondheim!) & åpningstider: logg dere inn på www.ismene.no & hvorfor "skal" dere deretter ta  turen dit?

Fordi dere kanskje - i likhet med meg - vil ha utbytte av det: & forlate galleriet entusisatisk & noe mer opplyst. Selv konsentrerte jeg meg om 2 av de 3: Tracey Emin & Gary Hume. Dvs: jeg satte meg ned & så begge videoene deres i sin helthet. Adresseavisens anmelder Solveig Lønmo: "Det vises filmer også om Emin og Hume, i og for seg et pedagogisk tilskudd til helheten, men likevel litt overforklarende: "dette er berømte kunstnere altså!"  Så det jeg trengte var altså noe pedagogisk overkforklarende... så veit jeg hvor jeg "befinner meg i terrenget" ;)

Vi begynner med Tracey Emins video, ettersom jeg alltid begynner i annexet når jeg besøker Ismene (et alvorlig avvik fra hvordan man skal bevege seg i dette galleriet): oppdager en kunstner som klarer å kombinere skrift & bilde til noe organisk (intet mindre!), fra min erfaring & synsvinkel en av de få: "Det jeg leverer er meldinger!" "Statements" på originalspråket, begrepet ironiseres over i "Kebbelife" i Morgenbladet fredag 14.9, men i mine ører har Emin dekning for det. Ettersom også de mest private av installasjonene hennes som refereres i videoen overskrider & blir allmenne, noe som angår flere enn henne selv. Hun problematiserer det "...all denne selvsentreringa [kan være uheldig, min forklarende tolkning] hvis du er for ung til å ha et selv..." Jeg ekk'e helt på nett her: det handler mer om evnen du har til refleksjon & dermed selvrefleksjon, mange går jo rundt som selvsentrerte .... hele livet & vice versa.

Jeg  tusler ned i kjelleren i hovedbygget til videoen med Gary Hume & oppdager en kunstner som behersker både det figurative & det abstrakte uttrykket & som beveger seg friksjonsfritt - sett utenfra - mellom dem. Denne opparbeidede evnen  er med nødvendighet akkompagnert av selvkritikk: hver gang han kommer seg videre med tinga sine, er det fordi han føler forlegenhet ("embarassment" altså like gjerne "flauhet") over hva han gjør.  Som til tider er riktig spennende: han lager f.eks. en bronseversjon av en tidligere skulptur kalt Snømannen, en slik skulptur unger bare må klå & klatre på - noe som er i henhold til intensjonen!

En del av entusiasmen min for disse 2 kunstnerne er knyttet til oppdraget de tok på seg for Paralympics, nettopp avholdt i London med millioner av entusiastiske tilskuere: de laget hver sin flotte plakat, Humes befinner seg øverst på denne bloggen ( Emins plakat er vidunderlig, men dekket av glass, dermed klarte jeg ikke å fotografere den). Paralympics med sine utrolige prestasjoner ble stemoderlig behandlet av NRK: henvist til nettsidene + en halv (!) time hver kveld, i motsetning til vegg til vegg dekningen i begge hoved-TV-kanalene av "selve" OL. En insttilling som allerede tilhører historiens skraphaug. Mens disse 2 britiske avantardistene trår til med 100 prosents entusiastisk kunstnerisk hyllest av deltakerne & arrangementet! Dermed kommer vi inn på spørsmål som: "Hva er form? Hva er vakker form? Hva er funksjonell form?" osv... spørsmål som må stilles fortløpende!

Den pedofile overgriperen? Tas av plakaten før du rekker å se den!

Filmen "Michael" var nøyaktig som forventet: 100 % "Michael Haneke-østerrisk", matcher forbildet til fingerspissene (& har fått en håndsrekning fra ham ifølge rulletexten): under huden på en pedofil eller la vær å se filmen - alt for mange lar være & dermed er den allerede tatt av i Trondheim. I de andre byene osv. i Norge? Hvis den fortsatt går, så... for som dere ser av innledningen: dette er noe dere værs'go har å få med dere.

Hvorfor? Fordi den pedofile overgriperen blir skildret som hvermansen. "Monstrene" vi leser om i media er unntakene toppene av isfjellene, på samme måte som mer eller mindre "happy endings" på disse historiene også er det. På den ene siden er det ok at disse blir exponert, på den andre siden: overgrepshistoriene overgrepene kan bli fixert som pittoreske, når virkeligheten er at naboen next door din gode pliktoppfyllende kollega like gjerne kan være én av dem.

Kan vi sette vår lit til andre enn politiet for å få avslørt flere? Vi tenker på Alvdalssaken, hvor minst én sentral person i kommuneadminstrasjonen sviktet på det groveste: lojalitet med en av overgriperne - en venn - istedenfor med barna. Forøvrig blir også denne saken for pittoresk: vi kan lene oss tilbake & si: ja ja, så dette er Solans bakside, avsides som de bor... (saken forøvrig glimrende dekket i Adresseavisen).

Markus Schleinzer, regissøren av "Michael", setter imidlertid (det fordømte) skapet på plass én gang for alle, slik bare en stor kunstner kan: monstret har nyanser. Samtidig som han eller hun alltid er parat til å drepe deg på den ene eller andre måten. Jeg tar det for gitt at mange levende døde sleper seg rundt i verden uten særlig håp om gjenoppstandelse.

For dem som synes dette blir for grav alvorlig: se filmen sammen med noen venner, gå på en kaffelattebar etterpå & skravl vekk det verste ubehaget, i visshet om at dere har sett en 6-er.