Den pedofile overgriperen? Tas av plakaten før du rekker å se den!

Filmen "Michael" var nøyaktig som forventet: 100 % "Michael Haneke-østerrisk", matcher forbildet til fingerspissene (& har fått en håndsrekning fra ham ifølge rulletexten): under huden på en pedofil eller la vær å se filmen - alt for mange lar være & dermed er den allerede tatt av i Trondheim. I de andre byene osv. i Norge? Hvis den fortsatt går, så... for som dere ser av innledningen: dette er noe dere værs'go har å få med dere.

Hvorfor? Fordi den pedofile overgriperen blir skildret som hvermansen. "Monstrene" vi leser om i media er unntakene toppene av isfjellene, på samme måte som mer eller mindre "happy endings" på disse historiene også er det. På den ene siden er det ok at disse blir exponert, på den andre siden: overgrepshistoriene overgrepene kan bli fixert som pittoreske, når virkeligheten er at naboen next door din gode pliktoppfyllende kollega like gjerne kan være én av dem.

Kan vi sette vår lit til andre enn politiet for å få avslørt flere? Vi tenker på Alvdalssaken, hvor minst én sentral person i kommuneadminstrasjonen sviktet på det groveste: lojalitet med en av overgriperne - en venn - istedenfor med barna. Forøvrig blir også denne saken for pittoresk: vi kan lene oss tilbake & si: ja ja, så dette er Solans bakside, avsides som de bor... (saken forøvrig glimrende dekket i Adresseavisen).

Markus Schleinzer, regissøren av "Michael", setter imidlertid (det fordømte) skapet på plass én gang for alle, slik bare en stor kunstner kan: monstret har nyanser. Samtidig som han eller hun alltid er parat til å drepe deg på den ene eller andre måten. Jeg tar det for gitt at mange levende døde sleper seg rundt i verden uten særlig håp om gjenoppstandelse.

For dem som synes dette blir for grav alvorlig: se filmen sammen med noen venner, gå på en kaffelattebar etterpå & skravl vekk det verste ubehaget, i visshet om at dere har sett en 6-er.

Oss taiganere imellom

Godt en gang i blandt å kunne anbefale et teaterstykke fordi det nærmer seg sitt eget "grensesnitt". La meg først få gi ordet til forhåndsomtalen, som trigga meg:

Hva binder menneskene i granskauen sammen? Finnes det fellestrekk utenom blanksprit, tele og høye beinspark? Eller er også dette bare myter?

I prosjektet ”KAZAK” drar NONcompany bokstavelig talt ut i granskauen. Nærmere bestemt legger de ut på en ekspedisjon gjennom store deler av taigaen, det store barskogbeltet som dekker deler av Norge, nesten hele Sverige og Finland, og store deler av Russland, Alaska og Canada.

”KAZAK: ekspedisjonen” er den første av tre forestillinger som bygger på denne reisen og materialet som er samlet underveis. Forestillingen er iscenesatt som et ”foredrag” om fellestrekk mellom naboer og sannheten om skogens folk. I virkeligheten tar kompaniet for seg letingen etter tilhørighet og den forvirringen som kan oppstå når man er midt i noe som er for stort til å se omfanget av.

Forventningene var altså store & de ble innfridd. For jeg er selv en taiganer: vokst opp ved granskau sørøst i Norge & nå bor jeg i utkanten av den samme skauen lenger nord. Det er når jeg går inn i denne skauen at jeg føler meg hjemme. At jeg får pusta ut, tatt meg inn. Ville KAZAK klare å utdype & drøfte denne følelsen av tilhørighet & felles identitet med taiganere lenger øst? Visst klarte de det! Bl.a. gjennom å koble et kortintervu med ei russisk jente & en norsk gutt, sistnevnte: "Jeg forbinder skogen med bjørn, selv om vi nesten ikke har noen igjen her i Norge!" Flere bjørner lenger øst & en klokere måte å forholde seg til dem på, selv om det nå arrangeres stadig flere jaktekspedisjoner for rovdyrmordlystne nordmenn der borte.

Mens forestillingen pågikk, tenkte jeg: "Her ligger mye arbeid bak & nå prøver de å dra noen generaliseringer ut av materialet!" Bekreftelse under timelange samtaler med 3 av aktørene etterpå: de har en måneds ekspedisjon med den transsibirske jernbanen bak seg, med diverse avstikkere & gikk sånn opp i det at de til slutt drukna i det - slik det skal være når man begir seg inn på noe sånt. Deretter tilbake til Norge for å reorientere seg & reflektere.

De plukket opp mye som ikke kom med i forestillingen. Bl.a. om amerikanske selskapers rovhogst av altfor store flater, noe som vil frigjøre metangass, en større trussel for klimaet enn CO 2. Men ennå gjenstår 2 forestillinger med bearbeidelse av materialet & uansett kan man ikke ta med "alt": man må fokusere for å få fram poenger framfor å la det flyte ut, si alt & dermed ingenting.

Når dette skrives & hvis dere rekker å lese det i tide: Forestillingen spilles siste gang på Teater Avantgarden søndag kl 19:00 & dere som bor i Bergen & Elverum må følge med, for etterhvert kommer den til dere! Blac Box i Oslo har derimot prestert å vende nesa i været for dette! Jeg foreslo alternativer for dem i den byen, som de kanskje følger opp - så dere olsoensere kan også være på tå hev - i tillegg til å gjøre en egeninnsats for å få sett den!