Langs elven - & over

 

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Torsdag formiddag 18.08.16 på Trøndelag senter for samtidskunst, TSSK: åpning av Vegard Moens «Langs elven». «Fotografert søppel samlet opp og sortert av mennesker som lever i ekstrem fattigdom.» Lang lukningstid så mennskene forsvinner & bare søppelet blir igjen, på store glansede flater. Fine bilder & i noen timer lar jeg meg forføre. Noterer om ett av bildene: «Grovkornet papp & papir – så stofflig ag jeg kjenner det & en pappbit med blått trykk: «Color Television».» Om et annet av dem: «Mindre papirbiter, mer kaos – India, utfra bokstavene på avisene...fargerik med røde grønne gule innslag & ironi: en tømt pakke med Glukon-D «Instant energy ...your life!»» På et tredje oppdager jeg et lignende sitat: «DRY ALMA good 4 hair eyes heart stamina».

På en café over en kake & kaffe, så varmt at jeg kan sitte ute, konkluderer jeg: «Altså en «må ses!» før jeg begynner å reflektere: «Men kanskje kunne det siste bildet – punch line! - vært utelatt & den ledsagende teksten til Kjetil Røed, som forklarer dette bildet, bør man iallefall la være å lese før man har tatt resten av utstillingen inn over seg.» Dette bildet viser en forkommen, kanskje krepert, person under / foran en bro. & dermed «får du deg en knyttneve i magen ... (&) med et oppdager man at det er den tredje verden og de virkelig fattige strøkene av verden Moen eksponerer – steder hvor nettopp sortering av papir, eller annet søppel, faktisk kan være en levevei.» Dermed kommer jeg i stuss: for det første omtaler Røed utstillingen «Vår slum» fra 2006, altså noe Moen viste for 10 år siden, som må være den samme, bare med en annen tittel.

For det andre: spesielt resirkulering av papir – i tillegg til glass & metall – er også en levevei i Norge! Det er derfor vi miljøbevisste kildesorterer hver bidige dag! Dette er altså ikke spesifikt for den 3.verden: bildene kunne vært tatt fra et norskt paprisorteringsanlegg – bortsett fra det siste, som strengt tatt ikke har noe med de foregående å gjøre, ettersom vi ikke kan være sikre på at det er en papirsorterer som ligger der. Står vi tilbake med: «Kastesystemet i India er forkastelig!» & det er jeg jo enig i – men denne setningen kunne Moen uttalt på twitterkontoen sin, om han har noen, istedenfor å servere en pent dandert & krydret sosialpornografisk suppe, som også glei ned halsen på undertegnede, før han noen dager seinere ... utstillingen står fram til 11.09 & for dem som ønsker seg noen timers medfølende opplevelse av / innlevelse i det omtalte: vel bekomme!

Sanselig & usentimental

Klassekampen onsdag 20.11.13: Edvard Hoem skriver om Marie Takvam under overskriften "Sanselig og opprørsk". Han har lest opp igjen Dikt i samling som, obs: er kommet i 3.opplag!Selv klora jeg meg til en shabby 2.utgave, ga blaffen bare jeg fikk tak i den, skulle leses! & onsdag 17.9.14 var jeg i gang, 10 mndr seinere, det er raskt til meg å være! Tirsdag 27.1.15 var jeg ferdiglest, ikke så mange diktene pr. dag, det er slik jeg holder på. Begynte selvsagt med etterordet av Torunn Borge  & Hennning Hagerup. Som ble hoems anbefalte nøkkel til samlngen. & for noen dikt! "Private", jada, men aldri den der ekle "du & jeg & f&f meg selv"greia. Men tvert i mot: privat utgangspunkt som deretter  ble bearbeidet til noe flere kunne kjenne seg igjen i & dra nytte av. Vi snakker om håndverk & poetisk evne! Dermed blir livsløpet hennes noe allment, noe som ikke bare raker henne selv, men en hver mottakelig sjel! Ett exempel, ett av diktene Borge & Hagerup også trekker fram:
Barndomsminne
Då eg var born
sa dei vaksne til meg
at fisken som symde i setervatnet
var grodd ut av steinane fra klungernyper
nokon hadde ksta ut frå båten.

Eg sådde og sådde nypeeteinar,
så fekk eg låne fiskestang
og trudde at fisken eg fekk
hadde grott og vakse frå mine frø.

Nå sår eg ord og ord og ord
og trur dei gror i blod einstad.
Men nypesteinane i setervatnet
er eit minne eg ikkje blir kvitt.

Fra den siste samlingen, Rognebær, & legg merke til hvordan hun begynner & slutter "konkret-privat", mens hun like før kommer med en profeti som skulle vise seg å stemme!

Hvem leser jeg nå? Torunn Borge! Se hyperlenken til navnet hennes over! Dette intervallet, En uendelig holdbarhet, Moraler & holder på med siste boka. Blei ikke kjent med henne mens hun levde, så jeg får bli kjent med henne nå - & det var Marie Takvam som førte oss sammen!

Om prinsessers korte liv på teateret

                               


Gamle Gaupe har bodd for lenge i Trøndelag & så trææg som han har blitt, hvordan skal han klare seg når en jeger kommer for tett på & vil skyte ham? Eller når han oppdager at Pirsessedrama av Elfriede Jelinek allerede tas av plakaten på Trøndelag Teater 29. september (bare én måneds spilletid)? Som et apropos i et stykke som åpner med at Døden plaffer ned det han finner av skogens ville dyr før han også henretter Snøhvit...

Det første Gamle Gaupe gjør er å kopiere en plakat for det opprinnelige stykket "Der Tod und das Mädchen" fordi det er for vanskelig å få has på et bilde fra Trøndelag Teater, de unnflyr forsøkene... for deretter å slå fast at Schubert, som stykkets originaltittel spiller på, er utelatt som referanse. 2 av 5 "episoder", som inkluderer Sylvia Plath, er fraværende. Hva har vi tilbake? Rå, filosofisk & underholdende radbrekking av 2 Grimm-eventyr, det andre er Tornerose. Som følges  av en traurig laaang monolog med Jackei Kennedy Onassis. Første reaksjon: "Knurr: når Trøndelag Teater endelig setter opp et stykke av Jelinek, er det et som er utdatert!"

Heldigvis postet jeg ikke dette grinebiteriet. Før jeg fikk med meg en opplysning i en ellers lunken anmeldelse i Klassekampen: stykket er bare 10 år gammelt! Hele den enerverende regla om John F. Kennedys utroskap med Marilyn Monroe, hele den hypen som jeg er luta lei av... & dermed stopper jeg opp & møter meg selv i døra: "Hvordan kan jeg være lei av Monroe-hypen, hvis jeg ikke - sånn rent tilfeldig & en passant - har lest altfor mye om den?" Den selvkritiske refleksjonen er i gang: "& behandlingen av Jackie som ei skurefille bak presidentekteparfasaden, er dette utdatert materiale i vår oppnådde likestillingstid?"  Jeg svarer meg selv: "Vel: fortsatt utøver (norske) menn vold mot ektefellene sine i .... grad, fortsatt kan en stortingspolitiker dra på pornotur til et østeuropeisk land & beholde plassen..."

"Hurpa" Jelinek har fått meg dit hun vil! F...! Kan jeg annet enn å anbefale stykket? Hun har vridd armen bak ryggen på meg & tvinger meg til å gjøre det ;) Så kom dere avgårde mens det ennå er tid!

Fortsatt avantgarde!

                                                  

                             




3 britiske samtidskunstnere på Galleri Ismene, men bare fram til 7.oktober! Derfor haster det med denne bloggen, slik at folk i nærområdet får med seg utstillingen - & dermed har jeg alibiet i orden for å blogge "fort & gæli", skisseaktig. For geografisk plassering ( i Trondheim!) & åpningstider: logg dere inn på www.ismene.no & hvorfor "skal" dere deretter ta  turen dit?

Fordi dere kanskje - i likhet med meg - vil ha utbytte av det: & forlate galleriet entusisatisk & noe mer opplyst. Selv konsentrerte jeg meg om 2 av de 3: Tracey Emin & Gary Hume. Dvs: jeg satte meg ned & så begge videoene deres i sin helthet. Adresseavisens anmelder Solveig Lønmo: "Det vises filmer også om Emin og Hume, i og for seg et pedagogisk tilskudd til helheten, men likevel litt overforklarende: "dette er berømte kunstnere altså!"  Så det jeg trengte var altså noe pedagogisk overkforklarende... så veit jeg hvor jeg "befinner meg i terrenget" ;)

Vi begynner med Tracey Emins video, ettersom jeg alltid begynner i annexet når jeg besøker Ismene (et alvorlig avvik fra hvordan man skal bevege seg i dette galleriet): oppdager en kunstner som klarer å kombinere skrift & bilde til noe organisk (intet mindre!), fra min erfaring & synsvinkel en av de få: "Det jeg leverer er meldinger!" "Statements" på originalspråket, begrepet ironiseres over i "Kebbelife" i Morgenbladet fredag 14.9, men i mine ører har Emin dekning for det. Ettersom også de mest private av installasjonene hennes som refereres i videoen overskrider & blir allmenne, noe som angår flere enn henne selv. Hun problematiserer det "...all denne selvsentreringa [kan være uheldig, min forklarende tolkning] hvis du er for ung til å ha et selv..." Jeg ekk'e helt på nett her: det handler mer om evnen du har til refleksjon & dermed selvrefleksjon, mange går jo rundt som selvsentrerte .... hele livet & vice versa.

Jeg  tusler ned i kjelleren i hovedbygget til videoen med Gary Hume & oppdager en kunstner som behersker både det figurative & det abstrakte uttrykket & som beveger seg friksjonsfritt - sett utenfra - mellom dem. Denne opparbeidede evnen  er med nødvendighet akkompagnert av selvkritikk: hver gang han kommer seg videre med tinga sine, er det fordi han føler forlegenhet ("embarassment" altså like gjerne "flauhet") over hva han gjør.  Som til tider er riktig spennende: han lager f.eks. en bronseversjon av en tidligere skulptur kalt Snømannen, en slik skulptur unger bare må klå & klatre på - noe som er i henhold til intensjonen!

En del av entusiasmen min for disse 2 kunstnerne er knyttet til oppdraget de tok på seg for Paralympics, nettopp avholdt i London med millioner av entusiastiske tilskuere: de laget hver sin flotte plakat, Humes befinner seg øverst på denne bloggen ( Emins plakat er vidunderlig, men dekket av glass, dermed klarte jeg ikke å fotografere den). Paralympics med sine utrolige prestasjoner ble stemoderlig behandlet av NRK: henvist til nettsidene + en halv (!) time hver kveld, i motsetning til vegg til vegg dekningen i begge hoved-TV-kanalene av "selve" OL. En insttilling som allerede tilhører historiens skraphaug. Mens disse 2 britiske avantardistene trår til med 100 prosents entusiastisk kunstnerisk hyllest av deltakerne & arrangementet! Dermed kommer vi inn på spørsmål som: "Hva er form? Hva er vakker form? Hva er funksjonell form?" osv... spørsmål som må stilles fortløpende!

Den pedofile overgriperen? Tas av plakaten før du rekker å se den!

Filmen "Michael" var nøyaktig som forventet: 100 % "Michael Haneke-østerrisk", matcher forbildet til fingerspissene (& har fått en håndsrekning fra ham ifølge rulletexten): under huden på en pedofil eller la vær å se filmen - alt for mange lar være & dermed er den allerede tatt av i Trondheim. I de andre byene osv. i Norge? Hvis den fortsatt går, så... for som dere ser av innledningen: dette er noe dere værs'go har å få med dere.

Hvorfor? Fordi den pedofile overgriperen blir skildret som hvermansen. "Monstrene" vi leser om i media er unntakene toppene av isfjellene, på samme måte som mer eller mindre "happy endings" på disse historiene også er det. På den ene siden er det ok at disse blir exponert, på den andre siden: overgrepshistoriene overgrepene kan bli fixert som pittoreske, når virkeligheten er at naboen next door din gode pliktoppfyllende kollega like gjerne kan være én av dem.

Kan vi sette vår lit til andre enn politiet for å få avslørt flere? Vi tenker på Alvdalssaken, hvor minst én sentral person i kommuneadminstrasjonen sviktet på det groveste: lojalitet med en av overgriperne - en venn - istedenfor med barna. Forøvrig blir også denne saken for pittoresk: vi kan lene oss tilbake & si: ja ja, så dette er Solans bakside, avsides som de bor... (saken forøvrig glimrende dekket i Adresseavisen).

Markus Schleinzer, regissøren av "Michael", setter imidlertid (det fordømte) skapet på plass én gang for alle, slik bare en stor kunstner kan: monstret har nyanser. Samtidig som han eller hun alltid er parat til å drepe deg på den ene eller andre måten. Jeg tar det for gitt at mange levende døde sleper seg rundt i verden uten særlig håp om gjenoppstandelse.

For dem som synes dette blir for grav alvorlig: se filmen sammen med noen venner, gå på en kaffelattebar etterpå & skravl vekk det verste ubehaget, i visshet om at dere har sett en 6-er.

Om sammenhengen mellom tale- & andre handlinger

Ærede leser: du har sikkert også opplevd en mail som dette:

Hei,

Takk for innsendt debattinnlegg. Klassekampen mottar svært mange bidrag i løpet av en dag og må prioritere hardt mellom disse. Vi må dessverre takke nei til innlegget ditt, men håper du vil sende nye bidrag ved en senere anledning.

Beste hilsen,
Velaug Hobbelstad Sælid
kronikk- og debattredaktør (fung.)
KLASSEKAMPEN

& det er sikkert én av grunnene til at du også har opprettet en egen blogg for iallefall å på publisert det refuserte til noen...

Så spør man seg: "Kanskje innlegget rett & slett var for dårlig?" I dette tilfellet er svaret: "Godt mulig!" Jeg er klar over at dette ikke er "all verden", men i & med at jeg tross alt sendte det fra meg, biter jeg tenna sammen & håper ikke alt for mange leser det ;) & her kommer "mesterverket" som er en reaksjon på noe Walid al-Kubaisi har skrevet, derfor bildet øverst i bloggen:;

Om sammenhengen mellom tale- og andre handlinger.

I artikkelen Tanker er ikke straffbare under vignetten Med andre ord i Klassekampen lørdag 7.1.12 hevder Walid al-Kubaisi at «det fins en lang avstand mellom tanke, ord og handling. I Norges offentlighet og debattklima virker det som om skillet mellom tanke og handling er fraværende...» Utgangspunktet er den mulige sammenhengen mellom Anders Behring Breiviks hatkriminalitet 22.7.11 på den ene siden og andres talehandlinger på den andre.

La oss først slå fast at å tenke og snakke er 2 forskjellige aktiviteter. Dette var f.eks. Kant, som Kubaisi viser til, innom når han skrev at du er alltid fri til å tenke nøyaktig det du vil under alle omstendigheter. Det blir noe annet når du ytrer deg.

For det andre: Er Kubaisi klar på / tar han innover seg eller fornekter han / feier under teppet enhver sammenheng mellom tale -(skrift!)-handlinger og «fysiske» handlinger? Det enkleste eksemplet er ordren: «Gjør det og det!» som alle skjønner vil resultere i handlinger fra en underordnet eller reaksjoner fra en overordnet dersom ordren ikke følges. På samme måten med forbud: underforstått reaksjoner dersom forbudet ikke følges.

La oss mildne eksemplet: anmodninger anbefalinger osv... som ofte følges dersom den tale- /skrivehandlende har tilstrekkelig legitimitet / autoritet hos mottakeren av ordene, gjerne etter indre drøfting: «Skal jeg følge anbefalingen /anmodningen og hvorfor? osv...» Poenget her er at det fullstendig skarpe skillet mellom anmodningen og ordren ikke finnes: overgangen mellom disse typene tale- skrivehandlinger er glidende. En av grunnene til dette er selvsagt at ordrer ofte leveres i form av anbefalinger. Men selv når situasjonen ikke er så ekstrem, må vi innrømme at overgangen mellom ordrer / anbefalinger er glidende. Et relativt uskyldig eksempel på dette ser vi når ernæringseksperter krangler om hva slags kosthold som gir lavest helserisiko. Temperaturen i debatten skyldes at folk lytter til de forskjellige ekspertenes råd og omsetter dem i aktive handlinger hva de kjøper spiser... Reklamen bygger på det samme prinsippet: En pent innpakket, ofte «morsom» anbefaling om å kjøpe det og det produktet. Hadde ikke disse anbefalingene virket, hadde ikke vareprodusentene brukt penger på dem.

Så langt, så innlysende, eller? Og i så fall: hvorfor skulle ikke det samme gjelde innenfor f.eks. politiske sammenhenger? Om noen f.eks. skriver: «Muslimene bør fordrives fra vår vestlige hemisfære før de tar over makten og de politikerne som er ansvarlige for at de slipper inn, er landsforrædere og bør behandles deretter!» ...noe (ikke spesifikt referert) i den retningen... , bør ikke dette ses på som anbefalinger? Og om noen tar disse på alvor og realiserer dem, har det ikke oppstått en klar sammenheng mellom anbefalinger og handlinger også i dette tilfellet?

Dette er hva debatten om f.eks. Fjordmans ansvar for 22.7.11 handler om. Han har iallefall et klart moralsk medansvar for hva som skjedde. Men strafferettslig? Han har åpenlyst ikke beordret Behring Breivik: «Gjør det!» Derfor har politiet kalt ham inn til avhør i saken, uten å sikte ham for medvirkning.

Hva så med andre deltakere i den offentlige debatten, det være seg på nettsteder, i aviser radio på møter...: skal man la være å forholde seg til dette? La være å påpeke at uttrykte tanker ideer anbefalinger kan forårsake f.eks. hatkriminalitet? Og at slike tanker ideer derfor bør bekjempes, uten at man av den grunn blir stemplet som totalitær?

La oss deretter gå ett skritt videre: mange islamofobe ideer kommer til uttrykk i den offentlige debatten uten anbefalinger som påheng. Man uttrykker misbilligelse uten å komme med forslag til «løsninger» på det man ser på som en mulig fare osv... Da får man tåle motbør også i denne sammenhengen: tåle å høre om konsekvensene av hva som skjer dersom uttrykte synspunkter følges opp av «løsningsforslag». Og selvsagt er man fri til å uttrykke ubehag ved en slik konfrontasjon osv... Men i denne sammenhengen å utrope seg selv til ytringsfrihetens ridder i kamp mot totalitære krefter er muligens noe upassende.

Knut Erik Strand
cand.philol. i filosofi

Aktuell gravlund!

Så klarte jeg akkurat å få lest ut Umberto Ecos meget lesverdige "Gravlunden i Praha" i løpet av høsten 2011 & i motsetning til en horribel omtale i Klassekampen lørdag 8.9.11: "Sukret pille" undertegnet Frode Johansen Riopelle & dette "lærde" slaktet fra Trond Berg Eriksen i Morgenbladet 1.07.11, digger jeg denne boka & jeg er selvsagt ikke den eneste: I LMD Norden samme måned kan vi lese en anmeldelse jeg slutter meg til. Tar det lang tid å lese disse anmeldelsene? Boka er på 521 sider, det tar tid å lese den også, så det går opp i opp.

Men er det da noe mer å si? Ja, for bare én av anmeldelsene er skrevet etter 22.7.11 & det er Riopelles, som ikke nevner denne datoen begivenheten med ett ord. "Godt jobba", ettersom romanen lykkes så godt med sitt forsett: å si noe vesentlig om rasistiske konspirasjonsteoriers genealogi, at den til de grader bidrar til å forklare forbrytelsen katastrofen tragedien som utspant seg her i Norge i fjor. Bare hvordan "helten" hovedpersonen kler seg opp foran et attentatforsøk ved romanens avslutning er Anders Behring Breivk opp av dage. Les f.eks. s 71 om jødenes hemmelige planer om å skaffe seg verdensherredømme: "...ved hjelp av ...bedrag...ville få alle regjeringer til å innvilge dem sivilt statsborgerskap, som de allerede var i ferd med å få i mange land, slik at de, når de så hadde fått de samme borgerrettigheter, ville kjøpe opp hus & eiendommer...(for til slutt) å gjøre seg til herre over verden på under ett århundre..." Noen som ikke kjenner igjen de islamofobes giftige retorikk? ... & før jeg får somla meg til å poste denne bloggen, forteller VG meg at Breivik, i likhet med romanens hovedperson, har livnært seg ved å forfalske dokumenter.

Viktig å merke seg: mange anmeldelser beskriver hovedpersonen, som vi får oppleve fra innsiden & dermed blir nødt til å leve oss inn i, som syk. Vel: han ekk'e såå syk, ikke verre enn at han klarer å dagbokskrive seg ut av den midlertidige "shizofrenien" han nettopp har påført seg selv & når vi mot slutten får oppleve hva som utløser denne, så framstår den som en akutt rasjonell reaksjon. I det hele tatt: gjennom det mesterlige grepet Eco foretar ved å tvinge oss til å se mesteparten med svindlerens /etteretningsagentens /morderens /antisemittens øyne, oppdager vi hvor lett vi selv kunne blitt som ham, bare forholdene ble "lagt til rette" for det.

Altså: denne boka er en nøkkelroman, et must. & for rimelig historie- & samtidsorienterte lesere: en sann svir. Ikke alt er like vellykket. Enkelte passasjer må en tvinge seg gjennom. & på ett område, når det gjelder hovedpersonens alter egos omgang med førstnevntes oppdragsgivere, mener jeg for mitt vedkommende at logikken svikter hos Eco. Men so what? Heller et overflødighetshorn av en vesentlig roman med "skjønnhetsfeil" enn noe dill hvor det ikke er mulig "å sette fingeren" på noe.