"Ingen forsoning uten en rettferdig fred!"

Onsdag 13.10.2010 på Dragvoll, NTNU, Trondheim: i regi av Institutt for arkeologi & religionsvitenskap holder Naim Ateek et kort men godt innlegg med tittelen "Palestinian liberation theology and the role of Palestinian Christians in promoting a just peace". Hvem han er: en av personene bak Kairos-dokumentet: http://www.korsvei.no/korsvei/vedlegg/Kairos-Palestina--endelig--1.pdf . Jeg gir ordet til Vårt Lands Bjørgulv K. Bjåen 25. mars i år:

"I Kairos-dokument har palestinske teologer tolket Bibelens budskap. De sier at «konklusjonen er at Jesus budskap om rettferdighet, nestekjærlighet og forsvar av de undertrykte ikke lar seg forene med en legitimering av den israelske okkupasjonen av Palestina».

Kairos er et teologisk dokument som ble lansert i Bethlehem 11. desember 2009. Gjennom dokumentet tolker palestinske kristne situasjonen i lys av sin tro.

Forfatterne av dokumentet henter sin inspirasjon fra det sør-afrikanske Kairos-dokumentet fra 1985 som var et viktig teologisk verktøy som oppfordret verdenskirken til å bekjempe det brutale apartheidregimet."

Ateek åpner med påminnelsen om at de kristne har vært i Palestina i 2000 år, underforstått: de bør derfor ha rett til å uttale seg. Han forteller om hvordan de kristne også der delte seg opp i forskjellige retninger, men at de nå har funnet sammen i ønsket om rettferdighet for palestinerne. Han forteller om hva som skjedde i 1948: at FN ga jødene 45 % av det britiske mandatområdet Palestina, men at de etter den påfølgende krigen hadde tatt over 78 % av hele området. "Men før 48 var "palestinere" både jøder, muslimer og kristne!"

Hva slags løsning på konflikten mellom folkegruppene i området ser Ateek for seg i dag? "Vi går inn for en rettferdig fred, en egen palestinsk stat ved siden av Israel. Min organisasjon Sabeel har 3 prinsipper for løsningen av konflikten: 1) rettferdighet 2) fred 3) forsoning, men her må dere huske på rekkefølgen: ingen fred uten rettferdighet og ingen forsoning uten fred!"

En av de ikkevoldelige måtene å oppnå dette på, er i følge Ateek å støtte BDS-bevegelsen, altså arbeidet for boikott, de-investeringer og (kulturelle, økonomiske...) sanksjoner mot Israel. Her er lenken: http://bdsmovement.net/

Jeg spør, som jeg alltid gjør i slike sammenhenger, hva han mener om en énstatsløsning? Ateek lyser opp, ikke fordi han er enig med meg, men fordi han får en anledning til å blåse ut: "2-statsløsningen er det pragmatisk-realistiske, men ikke på Israels premisser: med dagens bosettingspolitikk har de bare latt 10-12 % av området tilbake til palestinerne, mot de 22 % av området som den palestinske staten er ment å bygges på!" Så hva mener han egentlig er det realistiske? Jeg lar ham i fred med det! Han har i løpet av forelesningen måttet forsvare seg mot lokale sionistiske aktivister, noe han klarte med glans, han har et omfattende program foran seg for resten av dagen og han har bidratt aktivt til å samle de kristne palestinerne i hele området, både innenfor og utenfor staten Israel til samling om et felles dokument. Han er en levende bauta som lever lider kjemper for palestinernes rettigheter der nede, daglig.

Støtteforeningen Sabeels venner i Norge nås via haugen@diakonhjemmet.no

Én sirkel sluttet!

På tide å innrømme overfor leserne at jeg ikke bare har en gmail-, men også en hotmail-konto. Den var kjekk å ha da jeg i hast måtte berge mail fra en studentkonto & seinere, når jeg politisk korrekt opprettet min gmail-konto, å beholde en del brevveksling på førstnevnte, for ikke å miste oversikten fullstendig på sistnevnte. Dessuten: jeg ble invitert av et FFU(Fellesaksjonen For Ulv)-medlem til å bli "venn" på Live Space & dette førte til at jeg så smått kom i gang med blogging, om aldri så uregelmessig.

Takket være hotmail-kontoen ble jeg 13.10 imidlertid opplyst om følgende: "Det kommer til å skje store endringer med Windows Live Spaces-kontoen din. Disse vil ha konsekvenser for deg, og det er viktig at du velger et alternativ som passer for deg. Det er med stor glede vi kan fortelle at vi nå samarbeider med en ledende og nyskapende bloggtjeneste, WordPress.com, om å tilby en bedre bloggeopplevelse. Vi kan hjelpe deg med å overføre den eksisterende bloggen din på Windows Live Spaces til WordPress.com, eller du kan laste den ned og lagre den for senere bruk. Vi vil gjøre deg oppmerksom på at Windows Live Spaces stenges 16. mars 2011."

Her var det bare å hive seg rundt, hvilket allerede er gjort: rothauet Gamle Gaupe kunne ellers ha glemt det & som den oppmerksomme allerede har oppdaget: de tidligere bloggene mine finnes nå på http://gamlegaupe.wordpress.com/ . For "selvsagt" fant jeg en vakker dag (denne våren) ut at det var på tide å fullføre konverteringen til korrektheten & begynne å blogge på blogspot i steden for på Live Space. Da var allerede de mest korrekte i ferd med å emigrere til Wordpress, bl.a. den utmerkede Juan Cole, som skriver saklig & informativt om Midt-Østen-problematikken. & han var ikke aleine: min siste bloggeroppdagelse, som nå også er behørig plassert i feltet til høyre, http://desertpeace.wordpress.com/ en sympatisk person (les: en jeg er mye enig med), skriver bl.a. om seg selv: "DesertPeace originally started out at Blogspot in October 2005. Because of continual technical difficulties it was moved to WordPress in January of 2008…. all archives were moved as well."

Men jeg tror ikke helt på ham her: det var for mange som ham som emigrerte fra blogspot til wordpress på denne tida: Google-baserte blogspot begynte å få "riper i lakken" ettersom Google selv åpenlyst utvikler seg til et IKT-imperium, med solid oversikt over dine personopplysninger, med "business as ususal" som et stadig mer applikerbart slagord. Wordpress var fortsatt de åpne kildekodenerdenes uplettede havn. Men godt i gang med blogspot, orket jeg ikke følge dem: den personlige tilpasningen hadde tatt for lang tid & den tida ville vært bortkasta ved enda et bytte. Ikke det at jeg ikke er hyperkorrekt forøvrig: Open Office istedenfor Microsoft Office, Firefox i stedenfor Internet Explorer & jeg er tom. en av dem som holder meg unna Facebook mens jeg venter på den mer korrekte nyskapningen Diaspora i steden! Full pakke, bortsett fra den manglende overgangen til Wordpress!

& nå? Jeg tror jeg drøyer'n! Som dere ser, har jeg allerede tilpassa wordpress-bloggen littegranne, elegant - hva? Litt grå, istedenfor det grønnaktige, i tråd med at noen nettopp stjal min 88-modell-bil fra parkeringsplassen rett uttafor der jeg bor, den var grønn. Nå erstattet med en 99-modell i - gjett hvilken farge? Men jeg drøyer'n for det. Ikke bare fordi de som har vært enda mer korrekte enn meg nå har havna i fanget til selveste MS/Gates - sirkelen sluttet! Men også fordi MS-hotmail-osv...-folka finner på så mye rart. Én ting er at de så gjerne vil vite "når har du bursda'?" og nå også vil ha mobiltelefonnummeret mitt for lettere å få kontakt med meg - søtt! (Mens google-kontoen nå endelig begynner å trappe ned innblandingen i privatlivet, ved bl.a. å la meg koble reklamen av den "personlige tilpasningen") Neida, det er mer: de er ekstremt kreative i å fornye hotmailkontoen & det til de grader! For adressatene i hotmail kunne jeg gjøre personlige notater, som dukket opp i adressefeltet før forsendelse, men selvsagt uten å bli videresendt. Inntil nylig: en av mine kontakter hadde jeg rubrisert som "rævsleiker veddemålssviker" i troen på at dette ble mellom meg & meg forever, inntil jeg fikk denne beskjeden:"Hei, morsomt "navn" du har på meg på e-post programmet ditt." & jeg måtte bare svare som sant var: "Visst. Windows Live/Hotmail.com har tydligvis omorganisert e-posttjenesten slik at personlige notater til de forskjellige e-poskontaktene nå følger med i adressefeltet fram til mottageren. Så nå fikk jeg greie på det."

Så jeg tror jeg lar Google ta seg av det meste i tida som kommer, au. Uansett er det umulig å klimpre med reine fingre på tastaturet, men å la seg herse med av MS/Gates i utide, hvis det kan unngås?

Lykkelig slutt

Arbedsformannen Luis Urzua opp av gruva & dermed er alle 33 berga! Men hva som er enda bedre: arbeidsfolks sikkerhet blir satt søkelyset på! Jeg siterer fra Dagbladets nettutgave (som jeg også har knabba bildet fra):

- Det er viktig å si at sikkerheten skal bli bedre. Dette er en lekse, ikke bare når det gjelder sikkerheten i gruvene, men for alle arbeidere i Chile, sier milliardæren Pinera, som videre annonserte at han skal i samtaler med fagforeningene i landet for å gjøre ord til handling.

Dette er ord fra en sterkt høyreorientert politiker, som i går uttalte til CNN at "Et sivilisert samfunn tar vare på arbeiderne sine!" CNN fulgte opp: selveste Richard Quest intervjua ILOs formann i Geneve om de 12 000 dødsulykkene i gruvene hvert år over hele kloden & ILO-sjefen svarte: "Vi har stygge tall i bygge- & anleggsbransjen også!" Becky Anderson fulgte opp i "Connect the World" seinere på kvelden, med en "sint ung mann" som ikke ville at dette poenget skulle bli glemt når viraken har lagt seg. Neppe, så hardt som selveste CNN har kjørt dette - vesentligste - poenget!

Uansett er dette en vakker historie: i større grad enn noen gang før er "vanlige" arbeidere gjort til enkeltindivider med personlige & spennende livshistorier - & dem som ikke orket å bivåne all klininga når heltene kom opp til sine kjære, kunne jo bare skifte til andre kanaler enn CNN, BBC World & TV2 Nyhetskanalen! Uten seinere å kunne klage på kvasiprogrammer som "Jakten på kjærligheten" osv... - for her var det ekte vare istedenfor! CNN ba ikke om unnskyldning: "We can't get enough of this!" mens TV2s nyhetsanker på 21-sendinga måtte sloss for å holde tårene i sjakk :) Når slike årnt'lige ikkeno'-knussel-tårepersescener kombineres med skarpe drøftinger av selve arbeidssikkerhetsproblematikken, er alt såre vel for Gamle Gaupe!

Så seiler vi til Gaza?

Onsdag 22.9.10, på Olavs pub i Trondheim: Espen Goffeng fra Palestinakomiteen (PALKOM) forteller om sine opplevelser på Marmara, solidaritetsskipet med forsyninger til den blokkerte Gazastripen som israelske soldater bordet denne våren for bl.a. å drepe 9 av deltakerne. Etterpå konfiskerte de filmmaterialet til både aktivister & journalister, bortsett fra 2 minnebrikker som man klarte å smugle ut. Noe av dette ble vist & jeg skulle selvsagt ha dokumentert det, men å se nærbilder av døende aktivister nagla meg fast til stolen i lokalet jeg delte med 50 andre, ikke 30 som Adresseavisen prøver seg med i referatet dagen etter.

Vil norske aktivister & sjøfolk tørre å bli med på dette når neste internasjonale konvoi setter seil rundt årsskiftet? Vil man klare å "sjøsette" en egen norsk båt, med norsk mannskap? & uansett bør man jo fordele "vestlige" deltakere på båter med tyrkisk, nordarfrikansk osv... deltakelse for å bevitne den dødelige forskjellsbehandlingen israelske soldater utsetter vestlige & ikkevestlige aktivister for?

Her i Trondheim vil en lokalavdeling av SHIP TO GAZA NORWAY (www.shiptogaza.no) bli sjøsatt tirsdag 12.oktober i år klokka 18:00 i Prinsens gate 14 (velkjent Rødt trehus inngang fra sidegata) & det er å håpe at så mange som mulig, fra et så bredt poltisk spekter som mulig, møter opp! Kontaktperson Tom Dahle, e-post: nuffen@nuffen.org har lovt å sende meg noen ord i etterkant & kanskje ender jeg opp med å blogge om hvem som ikke møtte ;) ... så "ingen" skal føle seg trygge, best at dem stiller! En spøk fra min side, alvoret består i at dette ikke må bli et smalt prosjekt! Skipsklokkene ringer nå! For dem som vil bidra økonomisk er kontoen som LO i Bergen og omland har opprettet: 3208 21 33444.

Dette handler altså om å få opphevet Israels blokade av Gazatripen som ødelegger befolkningen på alle mulige måter: helsemessig næringsllivsmessig utdanningsmessig osv... & her er det like greitt å sitere:

"”Ship to Gaza Norway” (STGN) er en politisk og religiøst uavhengig organisasjon for enkeltpersoner og organisasjoner som vil arbeide for at folkeretten skal gjelde også for Gazastripen.

STGN’s politiske plattform:

• Kollektiv avstraffelse er et brudd på folkeretten: Fri Gaza – hev blokaden NÅ!
• Ship to Gaza Norway bygger på solidaritet med den palestinske sivilbefolkningen på Gazastripen.
• Ship to Gaza Norway bygger på ikke-voldelig motstand mot den israelske okkupasjonen."

Forøvrig: NRK Brennpunkt viser tirsdag 28.9.10 en dokumentar om solidaritetskonvoien i våres, med fokus på de norske deltakernes opplevelser. Verdt å få med seg! For deretter å sette seg ved PC'n, klikke på lenken til STGN (oppgitt i 3.avsnitt av denne bloggen) & ta kontakt, uansett hvor i det langstrakte landet man bor, mens man nynner: "Den norske sjømann er et gjennombarket folkeferd! Hvor fartøy flyte kan, der er han førstemann! ..." En sang som forplikter!

...hvis historien som fortelles er viktig...

Fram til 21.11.10 har Trondheim Kunstmuseum som ligger i Bispegata mellom Nidarosdomen & Café 9 muser & åpent hver dag mellom 10 & 17, en retrospektiv utstilling med arbeidene til Per Kleiva. Han slo igjennom i 1971 med anti-Vietnamkrig-bilder på Høvikodden & på det tidspunktet var det vanskelig å skille kunstnerisk kvalitet fra politisk innhold. Kleiva har siden holdt fast på det innholdsmessige. I et intervju med Adresseavisens Kai Kristiansen 4.9.10 understreker han: "Bildet er bare et objekt - det er historien som fortelles som er viktig for meg." Samtidig understreker utstillingen selv følgende: den rent kunstneriske kvaliteten har vært der hele tiden & er der fortsatt.

Er dette den eneste måten å male/lage bilder på? Gamle Gaupe mener tydeligvis ikke dét, ettersom han denne sommeren har anbefalt 2 utstillinger med abstrakt kunst, f&f Per Formos utstilling på Kunstforeningen (Kunst/Om fargenes forbindelse med grått) hvor spillet mellom former & farger var mer enn nok for ham til å "gå bananas". "Veiene til Rom" - utviklingen av et holdbart kunstnerskap - er dermed flere. Begge balanserer på en felles knivsegg: fordi strategien er spissformulert, står & faller det hele på kvaliteten i det som produseres. Kriteriene for kvalitet? Iallefall håndverksmessig skikkelighet & en lesbar seriøsitet: det ligger et uuttalt "jeg må bare få gjort dette, uansett f...!" i bånn av begges bilder, en grunnholdning som er så sterk at den trenger opp til overflaten.

På tide å la leseren få vurdere holdbarheten av denne drøftingen. Gamle Gaupe knipset vilt & heftig under åpningen & ser ingen grunn til å holde igjen på denne bloggen: dere som bor for langt unna Trondheim får dermed med dere noe & dere som har Kunstmuseet innen rimelig reiseavstand vil garantert reagere med "Disse bildene må jeg bare se "live"!" istedenfor "Ja ja, nå har jeg sett dem, så nå slipper jeg å gå dit selv!" Om dere reagerer på det kronologiske kaoset, så er dette en bevisst strategi fra museets side, som understreker hvor bra Kleiva har vært hele veien.


Eit egg for Jan Erik Vold (2004)


Softly as in a morning sunrise (1965)


Kniv i vatn (1971)


Makulert (1980)


At hendene er våre eigne (1980)



Eg skulle så gjerne vore under huda di (1984)



Vinterbilete (1992)



Svart sol (2006)

Fotnoter i Gaza

Tirsdag 3.august 2010 kunne Adresseavisen melde at Cappelen Damm hadde latt Jens Røsåsen oversette Joe Sacco's "Footnotes in Gaza", ISBN 9780224071093 (Jonathan Cape, Random House Group, London) til norsk: "Fotnoter i Gaza".

Heder & ære til Cappelen Damm for dette! Selv kjøpte jeg den engelske originalversjonen etter å ha lest Øyvind Vågnes' omtale av den i Morgenbladet 27.november 2010. Jeg lar ham fortelle hva dette handler om:

"Dette er forteljinga om fotnotane til ei sideforteljing til ein gløymt krig, skriv Joe Sacco på ei av dei første sidene av si nye teikneseriebok Footnotes in Gaza. Krigen han refererer til er Suez-krigen i 1956. Sideforteljinga dreier seg om åtaka og motåtaka i grenseområda der palestinsk gerilja kjempa mot israelske styrkar. Og fotnotane? Dei fell til botnen av historias sider, og har nok med å klamre seg fast der, for ikkje å falle av arket, skriv Sacco.

Fortida i nåtida. Han refererer til tapet av sivile liv i massakrane som fann stad på Gaza-stripen, i Khan Younis og Rafah, under dei første dagane av Israels okkupasjon den hausten. I løpet av knapt fire hundre sider vert desse brutale hendingane nitid sirkla inn, mot eit bakteppe som både tek lesaren tilbake til 1948, då massar av fordrivne palestinarar vart tvungne til å busetje seg i Gaza, og til vår eiga tids misere. Fleire stader i Footnotes in Gaza vert Sacco spurd om kvifor han vil lage ei bok om noko som skjedde i 1956, med alt som går føre seg i dagens Gaza. Eit vesentleg særpreg ved denne boka er imidlertid at ho handlar om fortida slik ho eksisterer i – og uavlateleg formar – nåtida, slik at desse må sjåast som uatskillelege."

Hva mener så Vågnes om boka? Bl.a. dette: "Ei bragd. ... Arbeidet bak er nærast ufatteleg i si utstrekning. I botnen ligg eit stort antal intervju med enkeltmenneske, som alle blir portretterte med ansikt, og dei som ønskjer det, med namn. Å samle dette komplekse materialet i ei narrativ framstilling er krevjande i seg sjølv, men å teikne det i bokform verkar uoverstigeleg, noko som gjer Footnotes in Gaza til ei stor bragd." & hvorfor er tegneserieformen spesielt egenet til å fortelle Saccos historie? Vågnes forklarer: "Kva kan teikningar bidra med her, som ikkje fotografisk dokumentasjon er betre eigna til? Eit svar finst i Saccos møte med Faris Barbakh, som var fjorten år då massakren i Khan Younis fann stad. Trass i portforbodet vart han sendt for å hente vatn, og Sacco og Abed følgjer han på ein spasertur der han peikar og viser korleis han kom over dei meir enn hundre av lika, framleis varme, strødde langs ein mur. I ruter som står til kvarandre ser vi den unge Faris’ traumatiske oppleving utspele seg, og den gamle Faris som står og minnest det som hende. For han gjentek dette seg kvar gong han spaserer gjennom kvartalet."

Her er ikke mye å legge til for Gamle Gaupe! Bare en rask skisse av kompleksiteten i Saccos arbeid:

1) En eminent tegneseriefortelling, både tegneteknisk (lar tegningene fortelle) & "rent fortellermessig", f.eks. vekslingen mellom fortellererns "nåtid" før han vender tilbake til gjenfortellingen av vitnenes historier.

2) Journalistisk fremfragende & i tilknytning til dette:

3) Historiefaglig holdbart! Han studerer skriftlig kildemateriale, snakker med mange vitner, for deretter å visualisere beretningene deres. & han snakker også med "den andre siden", f.eks. en israelsk offiser som var nært knyttet til hendelsene. Så -"subjektivt"? Jada. Men samtidig etterprøvbart! En faghistoriker jeg snakka med & som anbefalte meg boka jeg allerede hadde kjøpt, var blank i aua!

Trengs en advarsel mot boka? Ja: dette er en type tegneseriebok du ikke klarer å legge fra deg når du begynner på den. Setter du i gang om kvelden, har du f.eks. en søvnløs natt foran deg + en del av dagen derpå!

& så: en fotnote i denne boka: i "nåtid" opplever Saccos hvordan israelerne bulldoser palestinske hjem i Rafah. Ei amerikansk jente blir i den forbindelse bulldosa i hjel av israelerne, noe som naturlig nok utløser rå sorg blant amerikanerne & andre "hvite" i området som kjenner henne. Sacco ironiserer litt over denne spesielt sterke reaksjonen over en drept ikke-palestiner. Men i dag - når jeg forteller dere lesere at hun het Rachel Corrie? Nettopp: navnet på den irske solidaritetsbåten med varer til Gazastripen i sommer, for å bidra til å bryte Israels umenneskelige blokade av Gazastripen & som fulgte rett i kjøvannet av båten hvor tyrkiske aktivister blei myrda! Fotnoten i Saccos bok er blitt det vesentlige hovedoppslaget denne sommeren! Det aner meg at Sacco vil være den første til å applaudere denne "historiens ironiske kommentar"til verket hans, som er alt annet enn akkurat det!

Vel: nok skryt? På tide å la BBC levere en drøfting av boka, men før dèt en repetisjon: Cappelen Damm fortjener så mange kjøpere av den norske oversettelsen som mulig. Men: dersom formatet er som på deres forøvrig - igjen prisverdige - utgivelse av Nick Abadzis rørende fortelling om Laika, kjøteren som blei ofra i romkappløpet mellom Sovjetunionen & USA på slutten av 1950-tallet: 16 ganger 22 cm, så blei dette i minste laget for Gamle Gaupes skrantende øyne, han sleit med å lese tekstinga. Derimot er den engelske originalutgaven til Fotnoter i Gaza i formatet 20 ganger 28 cm, altså bedre for "synshemma". Et forbehold: jeg aner ikke hvilket format det norske forlaget har gitt ut boka i, ta med tommestokken til nærmeste bokhandel & finn det ut! Uansett ei bok for ei søvnløs natt & nå: "verdens mest saklige TV-kanal"s på-den-ene-&-den-andre-siden-drøfting:

Minkpels i aksjon

Mandag 9.8.10 hadde TV2 nedenstående oppslag på nettstedet sitt - & denne er jo råsøt! Far & datter får seg tydeligvis en opplevelse de ikke ville gå glipp av - noe de lattermilde beskrivelsene av fisketyven tyder på.

TV2 prøver å bringe alvor inn i oppslaget ved å fortelle av minken er svartelistet. Selv er jeg "antirasistisk økoanarkist" i slike spørsmål, enten det dreier seg om rømt mink - vel fortjent frihet, så skulle de ikke få nyte den? - eller mårhunden, når den først har tasset på egne poter østfra & helt hit - se min første blogg på LIVE SPACE "Fortsatt noen liv igjen (hvor mange?)", som dere finner øverst på min bloggliste. Tittel: "LA MÅRHUNDEN LEVE" under kategorien Dyre-natur-miljøvern.

Men denne saken har også et annet poeng, som TV2 mister: Minken er fortsatt et pelsdyr som holdes i bur! Men se hvordan minken oppfører seg når den får være fri: både livlig & livskraftig! Så til de grader at den sjarmerer far & datter i senk, selv om den stjæler fisken fra dem! Tenk om denne herlige røveren i steden skulle vansmekte i et trangt bur, for deretter å bli elektrifisert, slik skjebnen fortsatt er for altfor mange av dens artsfrender i Skandinavia, viser til et ferskt oppslag fra Sveriges radios nettside! Her er det bare mulig å konkludere: Forby pels! Legg ned pelsfarmene i Sverige!

Nedenfor følger nå oppslaget fra TV2 & deretter oppslaget fra Sveriges radio:

Siri (16) i nærkamp med sulten mink

– Vi var nok like sta begge to der vi stod og dro i hver vår ende av fiskesporen, forteller Siri Olsen fra Saltstraumen. Se de utrolige bildene.

Del med andre:

Twitter

Sist søndag var Siri Olsen (16) og pappa Kjell på fisketur i Saltstraumen. Etter en stund hadde vi dratt opp rundt en 12-13 småsei som vi skulle hjem for å steike.

Her piler den glupske tjuvradden avgåre med fangsten. Foto: PRIVAT

Idet vi skulle til å gjøre opp fisken, dukker den lille rakkeren opp, forteller Siri Olsen til TV 2 Nyhetene.

Sulten tyv

– Før vi viste ordet av det, hadde tjuvradden festet de sylskarpe tennene i en av fiskene. Han snudde rumpa til og pilte mot ei steinrøys lik ved for å kose seg med fangsten, tenkte vi.

Men nei da. Etter noen sekunder kom han tilbake, klar for å forsyne seg av fangsten igjen.

Se flere bilder fra den utrolige fisketuren øverst i artikkelen

– Pappa stod og skar filet av seiene og vi kastet restene av fiskene mot minken.

– Den ble mer og mer nærgående, og til slutt holdt vi i hver vår ende, forteller Siri.

– Vi var vel like sta begge to. Jeg holdt i den ene enden av fiskesporen og minken i den andre. Til slutt sto han kun på bakbeina i et forsøk på å tilkjempe seg fangsten, sier hun.

Kjell Olsen fra Saltstraumen fikk et nærmøtet han sjeldent vil glemme. Foto: PRIVAT

Sint mink

Etter hvert ble minken så hissig at han begynte å frese mot meg og pappa.

– Han ville nok ha fangsten for seg selv, sier pappa Kjell Olsen til TV 2 nyhetene.

– Ble du redd, Siri?

– Jeg må nok innrømme at ble litt småbekymret og redd da han begynte å fres mot meg, forklarer Siri.

– Jeg er fra Saltstraumen og har fisket mye her i verdens sterkeste malstrøm, men jeg har aldri opplevd maken, sier pappa Kjell Olsen.

Han fotograferte flittig mens den lille tjuvradden forsynte seg av fangsten.

– Virket minken tam?

– Nei, det vil jeg nok ikke si. Han var vel veldig klar for litt blodfersk småsei tenker jeg, og han var mer opptatt av fisken enn av oss tror jeg, humrer pappa Kjell.

Redd mennesker

– Det stod en tysk turist like ved oss, også der forsvant deler av fangsten i gapet på den glupske tjuvradden, forteller de to.

Mink er vanligvis ganske redd for mennesker, og den er veldig vanskelig å studere på nært hold. Den pleier å gjemme seg bort så snart den har sett et menneske.

Rovdyret forsyner seg med fugleegg, fugleunger og mus. Fisk står også høyt oppe på listen over favorittmåltider.

Svartelistet

Minken er en nysgjerrig skapning som bor i ei steinrøys eller en molo. Arten ble innført til Norge i 1927 og er uønsket her i landet. Derfor står den glupske lystmorderen på norske svartelister.

– Har du sett denne karen tidligere i Saltstraumen, Siri?

– Jeg har sett den i fjæra tidligere, men jeg hadde ikke trodd at den ville komme så nære oss.

– Dette blir en god, men sann fiskehistorie å fortelle videre, sier Siri Olsen.

Pappa Kjell nikker samtykkende.

Se bilder fra den utrolige fisketuren øverst i artikkelen

"Minkuppfödning hör inte hemma i ett civiliserat land"

Minkar som åt på kadaver, skadade djur och ett rubbat beteende hos 85 procent av individerna. Enligt organisationen Djurrättsalliansen, som har besökt en femtedel av de svenska minkfarmerna under 2009 och 2010, är vanvården utbredd. Det rapporterar bland andra P1 Morgon idag.

Lyssnaren Per-Inge Olsson i Transjö är en av flera inringare som upprörs över avslöjandet.
"Hur kan människor bete sig på detta sättet?""Hur kan människor bete sig på detta sättet?" (2:50)
Per-Inge Olsson, Transjö, är upprörd över bilder på hur minkar på svenska pälsfarmer behandlas och mår. Han tycker inte att minkuppfödning hör hemma i ett civiliserat land, och att kontrollen inte är tillräcklig. Lägg till i spelkö Spara som favoritklipp Dela Facebook Twitter Digg Del.icio.us Poddradio Öppna i spelaren

Ska minkuppfödningen förbjudas?

• Ja
• Nej

Visa resultat