Assad & Putin

Mot slutten av desember 2017 dukker denne artikkelen opp i Aftenposten  (for ordens skyld: samme historien dukker opp i flere medier):
https://www.aftenposten.no/verden/i/L0n8K4/Israel-har-fryktet-iransk-narvar-ved-Golanhoydene-Na-kan-det-vare-i-ferd-med-a-skje 
& noen Palestinavenner gleder seg over at apartheidstaten Israel har fått mer å baske med. For tidlig. For les denne:
https://www.nbcnews.com/news/world/russia-establishing-permanent-presence-its-syrian-bases-minister-defense-n832596 
Russland har, etter den aktive deltakelsen i en borgerkrig som moderat anslått har krevd 400 000 menneskeliv (et antall Tyrkias president mener er for lavt:
https://www.almasdarnews.com/article/assad-killed-nearly-one-million-people-syria-erdogan/ 
... vel, uansett: et solid slakt) etablert seg i Syria for godt & vil aldri gi slipp på det utvidede militære nærværet. Dermed kan Israel føle seg trygg: Russland forblir garantisten deres, mer enn noen gang, for at noe alvorlig angrep fra den syriske siden av grensen ikke vil finne sted. Israel har allerede sendt en bekymringsmelding angående den første lenken i dette blogginnlegget til Putin. Som vil vite å holde sin sprellemann Assad hardt nok i trådene, uansett hva Hizbollah & deres støttespiller Iran måtte ønske: trusselen mot Israel fra deres hold vil heretter utelukkende være av retorisk art.

NØDVENDIG OPPMERKSOMHET

Onsdag 6.12.17 viste NRK brennpunkt en reportasje om Den nasjonale motstandsbevegelsen. De hadde fått bli med på innsiden et par år på bevegelsens premisser. Reaksjonene kom som pavlovske reflekser: «Galt å la dem få komme til orde på denne måten!» ... men hvor galt er det å la en gruppe man er 100 % uenig med få snakke slik de selv vil? En åpenbar fordel: man kan ikke beskyldes for feilsitering i ettertid. Det som blir sagt, er ugjendrivelig bevegelsens egne standpunkter.

Her er NRKs egen lenke til det omdiskuterte:https://www.nrk.no/dokumentar/xl/vil-kjempe-til-doden-for-et-nytt-norden-1.13810278  & la Gamle Gaupe kort & programmatisk begrunne hvorfor denne Brennpunktutgaven er gavnlig:

1. Den dokumenterer en direkte forbindelse til det tyske nazistpartiet via det kvinnelige æresmedlemmet.
2. De bedriver åpenlys & udiskutabel Holocaustfornektelse.
3. De nekter å ta avstand fra ham som tidligere kalte seg Anders Behring Breivik & det massemordet han begikk på Utøya.
4. De trener åpenlyst i knivkamp, altså på å knivdrepe motstandere.

Hva betyr disse 4 punktene? At norske myndigheter har hva de trenger til å forby Den nordiske motstandsbevegelsen som en terroristorganiasjon  straffeforfølge medlemmene. Hvis så ikke skjer, er det en skandale.

Ikke Stovner blues men rap!

Lørdag 4.11.17 sitter jeg på en kaffebar & kikker gjennom Vårt Land, havner på bokanmelderseksjonen. «Knallsterk roman om «det norske»» lyser mot meg med store bokstaver & jeg skrubber gjennom en anmeldelse som for sikkerhets skyld forteller hvordan det går: en dødssynd - & dét i denne blekka! Likevel blir jeg trigga av det siste avsnittet: «Denne dystre romanen tegner et bilde av et fragmentert Oslo på 2000-tallet i full oppløsning. Ingen av de to (hovedpersonene, begge norsk-somaliske gutter i slutten av tenårene, bosatt på Stovner) kommer på innsiden av det norske. Og leseren sitter igjen like forvirret som de to ungdommene: Hva er det å være norsk? Shakar gir oss ingen svar, bare gode spørsmål. Jeg har aldri lest en lignende roman (min understrekning» Så jeg tenker: «Neivel? Dette må sjekkes ut øyeblikkelig!» Så jeg stikker innom bokhandelen på vei hjem & kjøper «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar & setter i gang med den øyeblikkelig, selv om jeg veit hvordan det går: jeg vil vite hvorfor det går som det går, skildringen av det!

Blir ikke skuffet: dette er heftige saker & all skryten i alle mulige medier er velfortjent!

Jeg kunne stoppet her, sagt: «løp & kjøp!» & det som følger er bare fotnoter for å gi mitt besyv... begynner selvsentrert personlig, slik man skal være i dag, uansett hva man formidler: jeg har selv bodd i Groruddalen i noen år, i en av høyblokkene på Linderud, det er noen T-banestasjoner nedenfor Stovner. Kjenner jeg noe igjen? Landskapsbeskrivelsene av Oslo & fragmenter av dialekten, iallefall ett: «fitte» er fortsatt synonym for «rasshøl». De sosiale komplikasjonene i dalen: på min tid var den fortsatt kritthvit, men allerede delvis kriminell. På Veitvedt rett ovenfor Linderud hadde man bosatt landssvikerne som sist slapp ut av fengslene i masseproduserte Selvaagrønner, ment å vare bare noen 10-år. Som bygningsmaler ble jeg kollega av & venn med en av sønnene demses & dermed delvis integrert i den beryktede Veitvedtgjengen. En 17.mai jeg aldri glemmer: full fest på den lokale kafeen & veldig respekt for nasjonalsangen, bare avbrutt av at purken («bauersen» på den videreutviklede Groruddalsdialekten) kom & arresterte en av oss fordi noen hadde tystet om tyveri av en TV... Altså: Groruddalen ble plutselig et kriminelt belastet område med ankomsten av nye landsmenn & -kvinner? Nei.

Ikke det at de 2 hovedpersonene er verdensmestre i den gebeten. Jamal kjøper stoff - «keef» på dagens groruddalsdialekt – jevnt & trutt med rygger tilbake for selv å bli pusher: «for lite flus i forhold til innsatsen», men vi aner en moralsk overveining bak den bråkjekke forklaringen. «Hvem forklarer han seg til?» spør leseren av denne bloggen. «Henvender han seg direkte til leseren av romanen?» Han henvender seg til Lars Bakken, seniorforsker ved NOVA, som kjører prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Den andre unge norsk-somalieren, Mo, blir dratt inn på samme måten. Dermed får vi et metanivå i romanen, som ikke bare er et genialt påfunn, men som også funker så det griner. Vekslingen mellom Jamals muntlige innleste meldinger & Mos skrevne gir både rytme & nødvendige avbrudd når vi trenger en pause fra en av dem: de kommer begge under huden på oss. Samtidig kan vi aldri være sikre på hva dem gidder å fortelle: på tampen av romanen betror Jamal seg til Bakken: «...jeg hooker opp kæber noen ganger. Bare jeg gidder ikke si det til deg hele tida, liksom.» Da har det gått år siden forrige gang han snakket om dette temaet. Vi spør oss selv: «Hva ellers har dem ikke brydd seg om å fortelle?» Garantert mye: romanen som favner et tidsspenn på 5 år er bare på 430 lettleste sider. Virker lett & lettvint: et grundig kompositorisk arbeid må ligge i bånn av det hele.

De begynner å fortelle rett etter at dem har begynt i 2.klasse på videregående. Noen tilbakeblikk før den ene dropper ut mens Mo, den skoleflinkeste svartingen (unnskyld: det er slik han & hans like blir vurdert & omtalt av verden rundt seg) Groruddalen har sett, fortsetter ferden videre til Blindern. Jamal ender opp som grovt utbytta bilvasker & sliter ut skuldrene i løpet av de neste årene, lar hasjrusen dempe det verste. Blir han narkoman & eventuelt hvorfor / hvorfor ikke? (les & finn ut!) I tillegg er han oppdatert på hip-hop. Jeg har vært på konsert med en av favorittene hans, Wu Tang. Ga meg ikke for mye, de var mer opptatt av fest med fansen enn å formidle tinga sine til bakerst i lokalet. Fin T-trøye å få kjøpt. Som jeg ga som bursdagspresang til ei jente som var med å drive plassen konserten ble avholdt på & hvor jeg hadde ei tavle jeg skreiv på & som jeg var på snørra etter & som deretter sjekka opp en jevnaldrende fjott & heiv ut både meg & tavla. Mo, på sin side, mangler denne musikalske & tekstlige referansen.

Hva mer er å si? At Carl I. Hagen, med god hjelp av Oddvar Steenstrøm i TV2s Holmgang etter hvert klarer å demonisere det muslimske miljøet i dalen. Et æresdrap & en besøkende imam som ikke skjelner klart nok mellom indre & ytre jihad dytter i samme retning, slik også 9^th eleven gjør det. Hvordan takler våre 2 helter dette? Igjen: les romanen & finn ut av det! For nå har jeg babla nok om den & meg selv i tillegg, jeg blei bare så dratt inn i det & mange flere berøringspunkter jeg holder kjeft om: når bokas hovedpersoner klarer å filtrere hva dem blekker ut med, får jeg følge deres eksempel.