FRI-het

 

Torsdag 12.1.23 i Adresseavisen: Fartein Horgar med en kort, men overstrømmende anmeldelse av Lea Ypis «Fri. En oppvekst ved historiens ende.» 6 på terningen med overskriften «Fremragende og morsomt fra et land i kaos». 26 dager etter er boka innkjøpt & ferdiglest & jeg slutter meg til anmeldelsen & kunne ha avsluttet bloggen her, før den var påbegynt.

Problemet mitt er at jeg i min mørkerøde ungdom ble med på en organisert pilegrimsreise ned dit, med nyklippet, kort hår & i bukser uten sleng. Mens vi var der nede, ble dissidenter holdt innesperret & torturert. Noen av dem ble henrettet.

I 1990 går blendverket i oppløsning, i kjølvannet av østblokklandenes skjebne forøvrig. Som Albania liksom ikke tilhørte, trass i det ideologiske slektskapet. Men de gikk tom for politisk samforstand bortenfor de nære naboene: Kina endte til slutt også opp på deres versjon av historiens skraphaug. Deretter var det bare et tidsspørsmål... & når de ga seg over til den kapitalistiske fiendens ideologi, gjorde de det med hud & hår til den råeste versjonen av den, som gjorde dem til ofre for en aksjespekulativ boble 6 år seinere & når denne sprakk året etter: førte dem ut i åpen borgerkrig.

I årtiene som fulgte, «gikk det seg til» . I 2009 ble landet medlem av NATO & i juii i fjor ble det innledet samtaler med EU om medlemskap. Ledende i denne prosessen har vært & er en reformert & transformert utgave av det tidligere eneveldige kommunistpartiet.

Dermed er «alt sagt»? Fortsatt ikke for mitt vedkommende: historien om Albania har mange sider & en av dem ble utforsket & beskrevet i Nils Holmbergs «Albansk utfordring», hvor mørkerøde Holmberg hadde et poeng: Albanias kommunister samarbeidet med de jugoslaviske i kampen mot nazistene under 2.verdenskrig, med et løfte om at Kosovo – statlig underordnet Jugoslavia, men med overveiende albansk befolkning, ville bli (gjen)forent med (resten av) Albania etter krigen. Løftet ble ikke holdt & var nok hovedgrunnen til at albanerne deretter brøyt med jugoslavene & under mottoet «mine fienders fiende er min venn» etablerte Stalin som sin hovedallierte.

Vi gjør et tidsmessig sprang derfra til Balkankrigene på 1990-tallet, hvor Jugoslavia gikk i oppløsning, noe som kostet over 100 000 muslimske bosniere / bosnjaker livet, takket være serbisk blodtørst: det første holocaust i Europa etter 2.verdenskrig. På tampen av disse krigene reiv Kosovo seg løs fra Serbia. Men før serberne fikk gjennomført et folkemord på dem også, bombet NATO Beograd, noe som fikk serberne til å roe seg ned. Kosovo er dd. fortsatt en selvstendig stat, selv om de ennå ikke er gjenforent med resten av Albania.

Men hvor hadde alle pilegrimene fra 20 år tidligere gjort av seg, de som gaula i munnen på sine albanske verter at «Micecia garantia!» - noe sånt uansett rettskrivning, hvor oversettelsen til norsk er: «Vennskap forplikter!»? Jeg kommer i farten på 2 som fortsatt husket: meg selv, som i mellomtiden hadde brutt med AKP & den røde herligheten & endt opp som en økoanarkist som sto på barrikadene først for bosnjakene & nå kosovarene. Den andre: Jon Michelet, som på den tida var redaktør i Klassekampen. Mens serberne fortsatt truet kosovarene, skreiv jeg et engasjert leserbrev som tilhørende venstresiden, som bl.a. Dagbladet ikke tok inn. Michelet, som i sin tid hadde vært en av inspiratorene på et forberedende Albania-tur-møte, gjorde det, trass i innleggets åpne oppfordring til NATO om å gripe inn.

Vi hopper deretter over 20 år enda lengre fram i tid: til Russlands angrepskrig mot ukrainerne, samtidig som serberne nord i Kosovo igjen rasler med sablene med forventning om understøttelse fra Beograd. Alle som følger med i den norske samtidsdebatten, ser at AKPs arvinger / etterfølgere i dag har kastet vennskapet med albanerne over bord, i tillegg til at alt for mange av dem, i likhet med den tiltalte i Wessels «Hundemordet», vil at ukrainerne skal forsvare seg med halen istedenfor med tennene.

Så - hva vil det si å være fri? Ypis bok er en glitrende analytisk & medmenneskelig drøfting av problematikken. Det totalitære albanske regimet hadde på sin side en noe trangere definisjon av fri-het: statlig. Denne definisjonen er fortsatt aktuell.

1.mars kommer Ypi til Norge, i følge forlaget. De som måtte befinne seg i nærheten av begivenheten, anbefales på det varmeste å ta seg tid til å møte opp for å høre på henne.

Ordkrigen om Norge, jødene & 2.verdenskrig

                               

La meg begynne dette skriveriet med 2 boktitler: «Hva visste hjemmefronten?» (Marte Michelet på Gyldendal 2018): Om den kommende deportasjonen av de norske jødene til Auschwitz seinhøsten 1942. «Hva vet historikerne?» (Espen Søbye på Press 2021) Som dere allerede veit & som dere her får demonstrert: det ligger en mildt sagt frisk diskurs i den norske offentligheten mellom disse 2 titlene. Michelet oppsummerer det presist i sine «avsluttende kommentarer» i «Tilsvar», som hun for kort tid siden også fikk utgitt analogt, ikke bare digitalt, på Gyldendal denne sommeren 21, etter at Søbyes bok kom ut (som hun ikke rakk å lese): «De spørsmålene jeg stilte i Hva visste hjemmefronten hadde nok vært reist for lengst, dersom motstanden mot å erkjenne antisemittismens dype og sterke røtter i Norge hadde vært mindre seig. Jeg mener vi er på god vei når så godt som alle som uttaler seg i den pågående debatten – også kritikerne av meg og mine bøker – begynner med å erkjenne at det fantes antisemittiske strømninger også i motstandsbevegelsen. Det ville ha vært utenkelig for bare noen år siden» (side 222) Hvilken bok er det tilsvar til? «RAPPORT frå ein GJENNOMGANG av HVA VISSTE HJEMMEFRONTEN?» Av Elise.B.Bergren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen (heretter, for lenge siden & i alle fora/medier forkortet til BBT) på Dreyer 2020.

 

Dermed er alle 4 bøkene jeg i større eller mindre grad vil skrive om her, nevnt. For å presentere konklusjonen med en gang for teksttrøtte: «Tilsvar» er strengt tatt tilstrekkelig for en oppdatering. Den går «Rapport» sin argumentasjon mot «Hva visste hjemmefronten» så kronologisk & grundig etter i sømmene, at leseren blir kjent med argumentasjonen & ikke minst: selve problemstillingen.

 

BBT kommer ikke godt ut av det, sett bort i fra kapitlet om «Fredriksens transport» som fikk berget et antall jøder over til Sverige. (Hvem tok seg betalt for det, hvor mye, uredelig?) Hovedpersonene blir frikjent for insinuasjonene Michelet opprinnelig kom med: hun har beklaget i lang tid & utdyper dette i «Tilsvar». Men utover dette? Står anklagene mot Hjemmefronten i sin helhet seg fortsatt altfor godt. Men Michelet er ikke først & fremst ute etter å rive ned statuer, for å bruke en aktuell trope, men: «Gjennom å dvele ved at så mange nordmenn så en annen vei under jødeutryddelsen kan vi forhåpentligvis oppnå en forhøyet etisk beredskap. Poenget er ikke å dømme de døde, men å skjerpe årvåkenheten hos oss, de levende. Kanskje er det også den mest meningsfylte måten å minnes ofrene på.»

 

Her er hun i overensstemmelse med kunstprosjektet «Contemporary Memory» («samtidig hukommelse) av Victor Lind. I en vandreutstilling produsert av Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design fra januar 2008 & ut 2009, blir den presentert slik: «Utstillingen setter fokus på en rekke svært aktuelle, internasjonale samfunnsproblemer, som fremmed-frykt, rasisme og folkemord. Utfordringene er like aktuelle i dag som under siste verdenskrig og berører store mengder befolkningsgrupper verden over. Videoene bringer på bane spørsmål vedrørende skyld, fraskrivelse av ansvar og passivitet kontra humanitært engasjement. Samtidig stifter vi her bekjentskap med en mørk, og for mange ukjent, hendelse i norsk historie.» I fortsettelsen av dette, jeg siterer Wikipedia, drev Lind I årene 2008–2013 fram prosjektet «Dette er et fint sted». Prosjektet etablerte en ny minnepark i Oslo, for å hedre de som under krigen sto bak «Carl Fredriksens Transport»

 

Michelet er altså ikke den første som minnes norsk medvirkning til Holocaust (& hva som ble gjort for å motvirke). F.eks. poeten Jan Erik Vold har fungert som en offentlig samvittighet i mange år. I Dagsavisen 26.12.11 «En skamplett for norsk politi» lar han seg intervjue & går til frontalangrep: «I dag deltar blant andre kulturminister Hadia Tajik på minneseremoni ved havna i Oslo, der Donau la ut tidlig om morgenen 26. november 1942. Herfra ble 532 norske jøder deportert til Tyskland, mange av dem videre til Auschwitz. Rundt 300 norske politifolk deltok i aksjonen. / «Alle politimenn som var involvert i dette må jo vite at de gjorde noe kriminelt,» uttalte historiker Terje Emberland ved Holocaust-senteret til Dagsavisen lørdag. / Jan Erik Vold etterlyser politiets oppgjør med jødedeportasjonene både i Oslo og andre steder i Norge. «Jødedeportasjonene er en skamplett for politiet i Norge. At ikke norsk politi selv rydder opp i dette! Dette er det bare de selv som kan gjøre noe med, fastslår Vold. «Ennå er det ingen av de norske politifolkene som deltok i aksjonen som har stått fram og fortalt om hva de var med på. Ingen. Og rent statistisk lever noen av disse fremdeles. Det var 20-åringer med på deportasjonene som er 90 i dag. De må ha tenkt over hva de var med på, men deler ikke tankene med det norske folk» mener Jan Erik Vold»

 

Vi ser: politiets innsats under denne aksjonen er blitt behørig omtalt i over 10 år, noe offentligheten synes å ha vendt seg til, som den etter hvert mener er ok. Men når Michelet pirker i Hjemmefrontens manglende innsats i forbindelse med denne, blir det bråk. En verkebyll det blir stukket hull på? Iallefall en verketå det blir tråkket hardt på. Derfor de harde sparkene mot forfatteren.

 

La meg i denne forbindelsen trekke fram Michelets første behandling av tematikken: «Den største forbrytelsen», Gyldendal 2014. Jeg siterer fra forlagets vaskeseddel: «På begynnelsen av 1900-tallet kommer det unge jødiske ekteparet Benzel og Sara Braude til Kristiania. De slår seg ned på Grünerløkka og får fire barn: syersken Helene, kommunisten Isak, skuespillerspiren Harry og bokseren Charles. ... Hvem stod bak forsøket på å utslette jødene fra Norge? Hvorfor og hvordan kunne denne forbrytelsen skje? Marte Michelet behandler dette traumatiske kapitlet av norsk krigshistorie i sin fulle bredde, basert på moderne forskning og en møysommelig gjennomgang av norsk og tysk arkivmateriale. Det er en rystende beretning, og samtidig et levende portrett av jødisk liv i Norge i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene.» Denne boka er nå filmatisert. Vi befinner oss fortsatt innenfor en nasjonal konsensus om det som skjedde.

 

Men så skjer det noe: mens hun fortsatt holder på med «Forbrytelsen», får Michelet en slitt & krøllete kopi av et brev fra historikeren Ragnar Ulstein til sosiologen Arvid Brodersen: «Ei av mine kjelder, Gunnar Sønsteby, har hevda at han fekk beskjed om jødeaksjonen ca. 3 månader før den vart sett i verk.» Der & da «hang det ikke på greip» for Michelet fordi «I alt jeg hadde lest om jødedeportasjonene fra Norge høsten 1942, ble det framhevet at aksjonen kom som lyn fra klar himmel.» Så «Jeg besluttet meg for å la dette dokumentet ligge.» Men «...da jeg omsider begynte å nøste i dette, raknet en hel fortelling.» Fra forordet til «Hva visste hjemmefronten» side 7-8. Deretter til sammen over 400 sider, inklusive fotnoter & referanse. & deretter: rabalderet.

 

Hva er den første feilen hun begår? At hun skriver som en journalist: hun produserer en medrivende beretning istedenfor å holde seg til en knusktørr kansellistil som illuderer etterrettelighet. Verre: hun presenterer 2 tyskere som helter, før den første skurken entrer scenen: Arvid Brodersen. Kort oppsummert: i løpet av boka broderer hun ut hvordan Brodersen, med sin fortid som høyreradikal, «setter seg på» sine tyske kontakter & forbeholder informasjonen de gir ham til få av sine nærmeste i Hjemmefronten. Denne inneholder ikke varslene de gir ham om de kommende aksjonene mot de norske jødene. BBT griper fatt i dette med fynd & klem: 1) Brodersens fortid (20-30-tallet) var ikke så ille som Michelet vil ha det til. 2) Varslene de tyske kontaktene kom med, var ikke konkrete nok. Disse reaksjonene avvises overbevisende i «Tilsvar».

 

Det eneste hun beklager, er omtalen av «Fredriksens transport» & dens hovedaktører. De jødiske flyktningene ble presset for penger, men aktørene i ovennevnte gruppe var ikke de mest aktive, tvert i mot: de gikk offentlig ut etter krigen & forlangte et grundig oppgjør med denne praksisen.

 

Gjenstår: en drøfting av hvordan det kunne ha seg at Hjemmefronten ikke satte «himmel & jord i bevegelse» for å få jødene over grensen til Sverige - i tide - uten å ta seg betalt for det. Her peker Michelet på grunnleggende antisemittiske strømninger i det norske samfunnet. Mer rabalder.

 

Her er vi nå. For den som tar seg tid: Espen Søbyes «Hva vet historikerne» (stiller seg på Michelets side, med unntak av kapitlet om «Fredriksens transport) er kostelig lesning, men ikke så gjennomført faglig historikerkritisk som den lover. & etter at «Tilsvar» kom ut... Michelet foretar et grundigere & bedre oppgjør: det som er felles for historikeren & journalisten er den grunnleggende holdningen til vedtatte sannheter: at de ikke behøver å være det. I tillegg til en etter beste evne kildekritikk & dette at man bør skaffe seg minst 3 uavhengige kilder, før man etabler noe som troverdig fakta. & det holder iallefall ikke med historikere som skriver av hverandre.

 

Jeg oppsummerer: Striden mellom Michelet & Søbye på den ene siden & BBT på den andre, med deres respektive støttespillere, er det beste som har skjedd norsk offentlighet på lenge. En ordentlig, knallhard ordkrig, som om de skulle befinne seg i Vest-Tyskland på 1980- & 90-tallet. Den er lesverdig, men først & fremst vesentlig for å forstå hvor vi befinner oss i forhold til vår hjemlige antisemittisme i dag. Mitt forslag er at vi sporenstreks opphever Stortingsvedtaket fra 1929 som forbyr sjektning/kosherslaktning & at f.eks. SV avvikler sitt landsmøtevedtatte forslag om å forby brit mila, omskjæring av guttebarn. Det kunne være en begynnelse.

NÅR BESKRIVELSEN AV NAZISMEN BLIR STOR LITTERATUR

 

Av & til slumper jeg til å kikke gjennom Klassekampens bokmagasin på direkten, uten å vente til seinere. Som lørdag 18.april i år. På side 7: «Fiksjonens gave», en overstrømmende omtale av Kirsten Thorups siste roman «Indtil vanvid, indtil døden». Peter Nielsen, litteraturredaktør i Information, utbryter: «...den største litterære begivenheten i denne koronatiden...»

Den handler om Harriet, som etter at hennes mann jagerflyverens død på østfronten søker trøst hos sin landsmanninne Gudrun (ikke Gertrud, som Nielsen i farta skriver) & hennes mann Klaus, også jagerflyger & høyt oppe i nazihierarkiet i München. Altså en innsideroman fra nazitidens Tyskland. Trigger meg: for noen år siden leste jeg «Habe ich denn allein gejubelt?» («Var jeg den eneste som heia på Hitler?» av Elisabeth Sternheim Peters, som var troende Jungmädel, altså organisert nazist, helt til krigsslutt, så solid at hun ønsket de amerikanske soldatene velkommen med en heilhilsen. Seinere i livet forelsker hun seg i & gifter seg med en israeler: det er store sprang i livet hennes & et bevis på hvordan ett & samme menneske kan utvikle / forandre seg.

Jeg kjøper romanen av en dansk bokhandel via nettet & etter å ha gjort meg ferdig med med Sara Omars «Skyggedanseren» & Henri Bergsons «De to kilder til moral og religion», skrubber jeg den på under én måned: Nielsen har rett! Dette er storveies! Har ikke lest en så god roman siden «Ufrivillige drømmeres forening» av José Eduardo Agualusa! Dermed er boka allerede anbefalt på det varmeste: det er bare handle inn via nettet fra en eller annen dansk bokhandel! &: trengs ikke oversettelse. Et komplett forståelig skandinavisk. Husk bare at «etterår» betyr «høst» & «genvei» «snarvei».

Men selvsagt er den også en reminder om hva vi får hvis vi ikke er årvåkne overfor et hvert tilløp i retning et totalitært / fascistisk / nazistisk samfunn, som Astrid Fosvold påpeker i sin anmeldelse av romanen i Vårt Land fredag 26.juni. Vil du vite hva et nazistisk samfunn går ut på? Begynn med denne boka! I referansene bakerst, finner jeg f.eks. til min glede flere bøker av Götz Aly, som jeg selv har lest & drøftet i «EUROPA MOT JØDENE» på verdidebatt.no. I tillegg er den skremmende aktuell på problematikken sorteringssamfunnet, noe som har vært aktuelt i Danmark i mange år & nå også i Norge etter et stortingsvedtak denne våren.

Men: når Fosvold skriver at hovedpersonen er «blottet for selvinnsikt», bommer hun. Harriet drøfter tvert i mot sine indre konflikter fortløpende. I en samtale med Nielsen bekriver hun hovedpersonen som «et interessant og sammensatt menneske» som ikke kan avskrives som et nek, selv om hun har havna på den gale siden under krigen. Dette er grunn for en hver antinazist til å lese boka (Sternheim Peters finnes dags dato ikke i skandinavisk oversettelse): bak masken til din mostander kan du kanskje finne et mangfoldig menneske, som en dag vil kunne snu så mye som 180 grader en eller annen gang i livet. Uansett hvordan vi konfronterer rasisme & nazisme i dagens aktuelle virkelighet, gjør vi klokt i ikke å glemme akkurat dette.

                                                                                                                                                                                      

Assad & Putin

Mot slutten av desember 2017 dukker denne artikkelen opp i Aftenposten  (for ordens skyld: samme historien dukker opp i flere medier):
https://www.aftenposten.no/verden/i/L0n8K4/Israel-har-fryktet-iransk-narvar-ved-Golanhoydene-Na-kan-det-vare-i-ferd-med-a-skje 
& noen Palestinavenner gleder seg over at apartheidstaten Israel har fått mer å baske med. For tidlig. For les denne:
https://www.nbcnews.com/news/world/russia-establishing-permanent-presence-its-syrian-bases-minister-defense-n832596 
Russland har, etter den aktive deltakelsen i en borgerkrig som moderat anslått har krevd 400 000 menneskeliv (et antall Tyrkias president mener er for lavt:
https://www.almasdarnews.com/article/assad-killed-nearly-one-million-people-syria-erdogan/ 
... vel, uansett: et solid slakt) etablert seg i Syria for godt & vil aldri gi slipp på det utvidede militære nærværet. Dermed kan Israel føle seg trygg: Russland forblir garantisten deres, mer enn noen gang, for at noe alvorlig angrep fra den syriske siden av grensen ikke vil finne sted. Israel har allerede sendt en bekymringsmelding angående den første lenken i dette blogginnlegget til Putin. Som vil vite å holde sin sprellemann Assad hardt nok i trådene, uansett hva Hizbollah & deres støttespiller Iran måtte ønske: trusselen mot Israel fra deres hold vil heretter utelukkende være av retorisk art.

NØDVENDIG OPPMERKSOMHET

Onsdag 6.12.17 viste NRK brennpunkt en reportasje om Den nasjonale motstandsbevegelsen. De hadde fått bli med på innsiden et par år på bevegelsens premisser. Reaksjonene kom som pavlovske reflekser: «Galt å la dem få komme til orde på denne måten!» ... men hvor galt er det å la en gruppe man er 100 % uenig med få snakke slik de selv vil? En åpenbar fordel: man kan ikke beskyldes for feilsitering i ettertid. Det som blir sagt, er ugjendrivelig bevegelsens egne standpunkter.

Her er NRKs egen lenke til det omdiskuterte:https://www.nrk.no/dokumentar/xl/vil-kjempe-til-doden-for-et-nytt-norden-1.13810278  & la Gamle Gaupe kort & programmatisk begrunne hvorfor denne Brennpunktutgaven er gavnlig:

1. Den dokumenterer en direkte forbindelse til det tyske nazistpartiet via det kvinnelige æresmedlemmet.
2. De bedriver åpenlys & udiskutabel Holocaustfornektelse.
3. De nekter å ta avstand fra ham som tidligere kalte seg Anders Behring Breivik & det massemordet han begikk på Utøya.
4. De trener åpenlyst i knivkamp, altså på å knivdrepe motstandere.

Hva betyr disse 4 punktene? At norske myndigheter har hva de trenger til å forby Den nordiske motstandsbevegelsen som en terroristorganiasjon  straffeforfølge medlemmene. Hvis så ikke skjer, er det en skandale.

Ikke Stovner blues men rap!

Lørdag 4.11.17 sitter jeg på en kaffebar & kikker gjennom Vårt Land, havner på bokanmelderseksjonen. «Knallsterk roman om «det norske»» lyser mot meg med store bokstaver & jeg skrubber gjennom en anmeldelse som for sikkerhets skyld forteller hvordan det går: en dødssynd - & dét i denne blekka! Likevel blir jeg trigga av det siste avsnittet: «Denne dystre romanen tegner et bilde av et fragmentert Oslo på 2000-tallet i full oppløsning. Ingen av de to (hovedpersonene, begge norsk-somaliske gutter i slutten av tenårene, bosatt på Stovner) kommer på innsiden av det norske. Og leseren sitter igjen like forvirret som de to ungdommene: Hva er det å være norsk? Shakar gir oss ingen svar, bare gode spørsmål. Jeg har aldri lest en lignende roman (min understrekning» Så jeg tenker: «Neivel? Dette må sjekkes ut øyeblikkelig!» Så jeg stikker innom bokhandelen på vei hjem & kjøper «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar & setter i gang med den øyeblikkelig, selv om jeg veit hvordan det går: jeg vil vite hvorfor det går som det går, skildringen av det!

Blir ikke skuffet: dette er heftige saker & all skryten i alle mulige medier er velfortjent!

Jeg kunne stoppet her, sagt: «løp & kjøp!» & det som følger er bare fotnoter for å gi mitt besyv... begynner selvsentrert personlig, slik man skal være i dag, uansett hva man formidler: jeg har selv bodd i Groruddalen i noen år, i en av høyblokkene på Linderud, det er noen T-banestasjoner nedenfor Stovner. Kjenner jeg noe igjen? Landskapsbeskrivelsene av Oslo & fragmenter av dialekten, iallefall ett: «fitte» er fortsatt synonym for «rasshøl». De sosiale komplikasjonene i dalen: på min tid var den fortsatt kritthvit, men allerede delvis kriminell. På Veitvedt rett ovenfor Linderud hadde man bosatt landssvikerne som sist slapp ut av fengslene i masseproduserte Selvaagrønner, ment å vare bare noen 10-år. Som bygningsmaler ble jeg kollega av & venn med en av sønnene demses & dermed delvis integrert i den beryktede Veitvedtgjengen. En 17.mai jeg aldri glemmer: full fest på den lokale kafeen & veldig respekt for nasjonalsangen, bare avbrutt av at purken («bauersen» på den videreutviklede Groruddalsdialekten) kom & arresterte en av oss fordi noen hadde tystet om tyveri av en TV... Altså: Groruddalen ble plutselig et kriminelt belastet område med ankomsten av nye landsmenn & -kvinner? Nei.

Ikke det at de 2 hovedpersonene er verdensmestre i den gebeten. Jamal kjøper stoff - «keef» på dagens groruddalsdialekt – jevnt & trutt med rygger tilbake for selv å bli pusher: «for lite flus i forhold til innsatsen», men vi aner en moralsk overveining bak den bråkjekke forklaringen. «Hvem forklarer han seg til?» spør leseren av denne bloggen. «Henvender han seg direkte til leseren av romanen?» Han henvender seg til Lars Bakken, seniorforsker ved NOVA, som kjører prosjektet «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen». Den andre unge norsk-somalieren, Mo, blir dratt inn på samme måten. Dermed får vi et metanivå i romanen, som ikke bare er et genialt påfunn, men som også funker så det griner. Vekslingen mellom Jamals muntlige innleste meldinger & Mos skrevne gir både rytme & nødvendige avbrudd når vi trenger en pause fra en av dem: de kommer begge under huden på oss. Samtidig kan vi aldri være sikre på hva dem gidder å fortelle: på tampen av romanen betror Jamal seg til Bakken: «...jeg hooker opp kæber noen ganger. Bare jeg gidder ikke si det til deg hele tida, liksom.» Da har det gått år siden forrige gang han snakket om dette temaet. Vi spør oss selv: «Hva ellers har dem ikke brydd seg om å fortelle?» Garantert mye: romanen som favner et tidsspenn på 5 år er bare på 430 lettleste sider. Virker lett & lettvint: et grundig kompositorisk arbeid må ligge i bånn av det hele.

De begynner å fortelle rett etter at dem har begynt i 2.klasse på videregående. Noen tilbakeblikk før den ene dropper ut mens Mo, den skoleflinkeste svartingen (unnskyld: det er slik han & hans like blir vurdert & omtalt av verden rundt seg) Groruddalen har sett, fortsetter ferden videre til Blindern. Jamal ender opp som grovt utbytta bilvasker & sliter ut skuldrene i løpet av de neste årene, lar hasjrusen dempe det verste. Blir han narkoman & eventuelt hvorfor / hvorfor ikke? (les & finn ut!) I tillegg er han oppdatert på hip-hop. Jeg har vært på konsert med en av favorittene hans, Wu Tang. Ga meg ikke for mye, de var mer opptatt av fest med fansen enn å formidle tinga sine til bakerst i lokalet. Fin T-trøye å få kjøpt. Som jeg ga som bursdagspresang til ei jente som var med å drive plassen konserten ble avholdt på & hvor jeg hadde ei tavle jeg skreiv på & som jeg var på snørra etter & som deretter sjekka opp en jevnaldrende fjott & heiv ut både meg & tavla. Mo, på sin side, mangler denne musikalske & tekstlige referansen.

Hva mer er å si? At Carl I. Hagen, med god hjelp av Oddvar Steenstrøm i TV2s Holmgang etter hvert klarer å demonisere det muslimske miljøet i dalen. Et æresdrap & en besøkende imam som ikke skjelner klart nok mellom indre & ytre jihad dytter i samme retning, slik også 9^th eleven gjør det. Hvordan takler våre 2 helter dette? Igjen: les romanen & finn ut av det! For nå har jeg babla nok om den & meg selv i tillegg, jeg blei bare så dratt inn i det & mange flere berøringspunkter jeg holder kjeft om: når bokas hovedpersoner klarer å filtrere hva dem blekker ut med, får jeg følge deres eksempel.

SANT OM HVA?

Lørdag 1.oktober på stamcafèen blar jeg som vanlig gjennom Klassekampens litteraturbilag: tradisjoner er til for å overholdes & innimellom dukker det jo opp noe... spesielt når Katja Schjerven Mollerin,... så jeg leser hva hun har klora ned. Selv om det handler om Vigdis Hjort, en kulturpersonlighet jeg så langt har holdt på armlengders avstand: hennes overrabiate i strupen på Kjartan Fløgstad i debatten om Édouard Louis' «Farvel til Eddy Bellegueule» selv om hun innrømmer «jeg har ikke lest Louis’ bok.» (Morgenbladet 13.5.16) Folk som går inn i utskjellende polemikk på åpenlyst mangelfullt grunnlag, vel... & da hadde jeg henne allerede «i kikkerten» etter at hun stilte opp som 2. underskriver (etter Jo Eggen) på et støtteopprop for Miloseviceulogisten Peter Handke, etter at Ibsenpristildelingen til den østerriske dramatikeren fikk hard medfart av bl.a. av poeten (& dramatikeren) Øyvind Berg. Mollerin var en av de få i den norske teatralske-litterære andedammen som entydig & artikulert stilte seg på Berg sin side & nå skreiv alstå hun noe om Hjort! Måtte selvsagt leses! Viser seg: Mollerin følger Hjorts forfatterskap tett & positivt & skiller det altså fra hennes framtreden i media forøvrig & her handlet det om den siste romanen hennes, som hadde kommet under voldsomt angrep fra Aftenposten med litteraturanmelderen Ingunn Økland i spissen: «Er det indirekte sin egen far forfatteren anklager for seksuelle overgrep?» & «dette er en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person.» (10.9.16) Hvoretter Aftenposten følger opp dette sporet med samme skribent 27. samme måned: «Litteraturen er på villspor ...Forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter. Det gir en tvilsom litteratur og en unnvikende litteraturkritikk.» osv... etter at f.eks. en viss Knausgård har utgytt seg over hvor mange sider i hvor mange bøker som jeg ikke har lest & som har blitt rost opp i skyene av en samlet kritikerstand. Men nå snur vinden plutselig & brått & Mollerin undres: «er det, i det skjulte, i det uuttalte ... en debatt om overgrep? Jeg spør fordi det er forvirrende å være vitne til en så aggresiv dekning, når man ikke helt får tak på hvor aggresjonen kommer fra.» Kommer med et forslag til svar på slutten av artikkelen: «Er det slik at journalistene på denne saken, i likhet med familien i boka, har vanskelig for å tro at det går an å fortrenge overgrep, glemme noe så voldsomt; vanskelig for å tro at det likevel kan prege en; vanskelig for å tro at man gradvis kan huske? / I virkeligheten er dette fenomenet ganske vanlig. Det finnes utallige historier om det, mange av dem samlet i Inga Marte Thorkildsens bok «Du ser det ikke før du tror det», og det finnes forskning på det. Kanskje er det denne diskusjon vi nå heller burde ta?»

Boka til Thorkildsen leste jeg ferdig 25.10. i fjor ... så «nå får jeg vel ta fatt i fortsettelsen?» Tirsdag 4.10. bare 3 dager «etter Mollerin», har jeg kjøpt romanen til Hjort & begynt å lese den. 26.10. har jeg lest ferdig & det er raskt skrubba for mitt vedkommende. & at jeg deretter bruker tid på å drøfte den, betyr at den er verdt det.

Men er det mulig for en person som er så åpenlyst på jordet hva angår borgerkrigene på Balkan på 90-tallet at hun tar på seg beskytterrollen for selveste Handke, å skrive noe som i noen som helst sammenheng kan kalles sant, f.eks. hva angår essensen av den & den problemstillingen? Åpenlyst, for behandlingen av incestproblematikken er bra & kunne vært bedre om de handske kjepphestene hadde fått stå på stallen. La oss gå nærmere inn på dette: allerede på side 36 introduserer hun oss for hovedpersonen Bergljots kloke rådgiver & venn Bo Schjerven. Hvis vi går med på at det er noe av Hjort selv i Bergljot, er det for mitt vedkommende naturlig å anta at Jo Eggen i samme utstrekning er modell for Schjerven. På side 161-2, altså midt i romanen, kjøper ikke Schjerven de norske avisenes dekning av krigene på Balkan. Leser alle mulige utenlandske aviser i steden for å finne ut hva som egentlig... «Bos blikk var skeivt. Bo så det fra en annen side. Bo sa ikke bare: Dette er sant. Men spurte: Hva annet er sant?» Sant nok: jeg leste selv utenlandsk, Economist & Spiegel, for å få helheten i det folkemordet serberne utsatte bosnjakene for. De norske avisene så delvis hva som skjedde, men kviet seg for det fulle alvoret. Schjerven, derimot, ser ut til å ville se det fra serbernes vinkel også, altså fra overgripernes. Dermed oppstår et logisk kræsj, når bokas hovedtema er en incesthistorie mange i familien nekter å tro på: dersom denne historien har samme sannhetsgehalt som serbernes propaganda, videreført av Jo Eggen i årene etterpå som historisk revisjonisme, vil det være en fristende retorisk øvelse for romanens arge kritikere å si: «Da er også incesthistorien til hovedpersonen reinhekla tøv!»

For de benytter seg av anledningen så snart den byr seg: I Aftenposten 18.10. går litteraturviteren Ola H. Hegdal i strupen på romanen via dens bruk av filmen «Festen» som referanse: «Historien bak Festen er et falsum. En reporter fant etter noen år innringeren med den tragiske bakgrunnen, som ganske snart måtte innrømme at alt var oppspinn .... Så hvordan stiller det seg med Bergljot? Ut ifra opplysningene vi har i romanen vil jeg si at det klart mest sannsynlige er at Bergljot, med sin dikteriske fantasi, har innbilt seg overgrepene i barndommen.» Mer skal det ikke til. Hegdal ironiserer:

«...selvsagt gjør det vondt å gi slipp på den deilige stereotypien om rikmannen som forgriper seg på sine barn.»

Men «den stereotypien» ga man slipp på for snart 10 år siden. Vinden har snudd: enda en gang er boomerangsak-advokaten (som sørget for frifinnelser etter gjenopptagelser av incestsaker) blitt helten i den allment godtatte fortellingen. I en annen skikkelse: den universitetsansatte psykologen som slår i bordet med teorien om falske minner. Med så stor suksess, bæcket opp av monopollokalavisa i byen han opererer i, at et fungerende terapitilbud rett uttafor denne byen mister godkjennelsen & legges ned. Virkeligheten dags dato. For incest var på moten fra 2003 & 3 år framover: dagsseminaret «Faen heller!» trakk hver høst stadig større publikum, til de grader at ofrene selv druknet i mengden. Før vinden dreide 180 grader igjen & f.eks. selvmordsproblematikken ble historiene om de stakkars etterlatte... smørt utover i nevnte lokalavis med så stor dyktighet at den vant en pris for det.

At Hjort får Aftenposten rett i fleisen understreker dette poenget.

Dessverre flere uheldige referanser som undergraver de dypere sannhetene romanen formidler. & her kommer en mer flisespikkende innvending i tilknytning til dette: Bergljot har doktorgraden om tysk teater & er redaktør for et tidsskrift om nettopp teater. Da er det fra flisespikkerens synspunkt merkelig at de eneste 2 dramatikerenavnene som dukker opp er østerriske, Handke & Jelinek & ikke f.eks. Botho Strauß. & som tidsskriftsredaktør burde hun f.eks. ha fått med seg Grusomhetens teaters oppsetning januar 2001 «Alaska», som «er basert på tekstene til Danielle Sarréra (1932-1949). Etter Sarréras selvmord ble det i hennes leilighet på Montmartre funnet tre skrivehefter som inneholdt fire korte prosastykker. Tekstene skal være sterkt selvbiografiske. Incest og død er hovedstikkordene.» Akkompagnert av bandet When, ligger hun i senga si & drømmer om at en ridder skal redde henne. Han dukker opp & blir tatt i mot med åpne armer, hvoretter han voldtar henne. Gang på gang. Lars Øynos grusomhetsteaterrepetisjoner har aldri fungert så godt som her: sterkt teater med utgangspunkt i en historie ingen har falsifisert. Som ingen Aftenpostenridder vil klare å stikke hull på med sin lansepenn. At en glimrende norsk film, «Himmelfall» om nøyaktig samme tema ble vist på kinoene høsten 2002... vel: vi er tilbake i fiksjonen, men burde åpenbart vært med i referansene til teater- (& dermed til en viss grad / forhåpentligvis film-) kyndige Bergljot. & den siste filmen er tematisk sann: hva gjør faren med datteren han har forgrepet seg på? Sperrer henne inne på et sinnsykehus, dersom han klarer det.

Vi har altså kommet tilbake til spørsmålet om tematisk sannhet. & obs.: spørsmålet om Bergljot bærer selvbiografiske trekk til Hjort fordamper. Tematikken behandles på en måte som ikke bare drøfter et enkelttilfelle: det som skrives kan angå flere, det sier noe sant om mekanismene rundt incest & konsekvensene av det. Romanen stiger ut av seg selv & blir allmenngyldig.

La oss begynne med spørsmålet om fortrengning: at det skal være mulig helt & fullstendig å glemme noe du er blitt utsatt for i førskolealder. «Umulig» sier kritikerstanden & «iallefall ikke hjulpet av freudiansk psykoterapi!» Vel: hovedpersonen får gå til en sånn hjernevasker 4 ganger i uka! Så lenge det er nødvendig! Hvis ikke fortrengte minner dukker opp / blir verifisert med en sånn sørvis som ikke lenger er tilgjengelig – det sosialt funksjonelle / sammenblandingen av diverse terapiskoler i behandlingen er blitt regelen, med psykofysisk terapi som et ideologiinfisert tilleggstilbud – hva da? «4 ganger i uka for å sementere falske minner!» Men slike minner er så ubehagelige at ingen frivillig går til anskaffelse av dem, selv ikke for å bortforklare mislykkede liv. Dessuten er de farlige: Artikulerer du dem, kan du risikere at familien sperrer deg inne på et passende sted, som i «Himmelfall», eller du mister den, som i Hjorts roman: Når Bergjljot ringer Støttesenteret mot incest får hun høre at nittini prosent av dem som konfronterer familien, mister den.

Slike minner kan også være så farlige at incestofferet vil se på seg selv som en akutt trussel: har han eller hun ikke tilstrekkelig med folk rundt seg som haun kan ringe når som helst på døgnet, kan de bli umulige å bære på, slik at selvmordet ender opp som en rasjonell utvei. Dette blir ett av spenningsmomentene i romanen: når Bergljot vaser rundt aleine på en strand i San Sebastian etter nettopp å ha konfrontert familien med det forutsagte resultatet, hva vil skje på de neste sidene?

Mer angst: hva om offeret viderefører overgrepene mot sine egne barn? Vi snakker om opfer-täter-problematikken & igjen sklir romanen ut med en uheldig referanse formidlet av Schjerven: Holocaust blir ikke videreført av apartheidstaten Israel overfor palestinerne: var et kolonialistisk prosjekt allerede før 2.verdenskrig med USAs behandling av indianerne & Sør-Afrikas av sine innfødte som forbilde. & fortrengningen av palestinerne med hjelp av bl.a. settlements & daglig terror: etnisk rensing, men på et lavbluss som verken kan eller skal sammenlignes med masseutryddelsen av jødene. Protestere mot det, men ikke overdrive retorikken, fordi denne slår tilbake mot palestinavennene som benytter den. Eller svekker en romans sannhetsgehalt i beskrivelsen av et fenomen.

Men fordi romanen er gnistrende god hver gang den behandler selve tematikken, redder den seg opp av denne grøfta også. Utrolig nok med hjelp av Schjervens / Jo Eggens motdebattant om Balkankrigene, Jon Arne Vetlesen! Han får slippe til på side 230: den ene søsteren til Bergljot skriver at det er på tide å forsones, selv om hun ikke tror på incesthistorien. Bergljot minner seg selv øyeblikkelig om at «...Vetlesen har sagt at svakheten ved sannhetskommisjonene, forsoningsprosessene etter krigene, er at de i regelen krever like mye av ofrene som av bøddelen, at det er en urettferdighet i det.» Tematikken blir tatt opp på side 140 sider, helt mot slutten, & blir konkludert & er aleine verdt lesningen av hele romanen.

Som altså kunne vært så mye bedre hvis den hadde blitt skrevet om strøket i utvidet ørten ganger... Men når hadde den da blitt ferdigstilt for utgivelse? Når det er nå den ekle vinden som bagatelliserer, sykelig- & mistenkeliggjør incestofrene, blåser som sterkest? Når det er nå Aftenposten går berserk når noen våger seg avgårde i motsatt retning?